Det er fredag kveld på studenthybelen i Bergen. Jon har besøk av dama, Stoffa er i Stavanger og jeg har vært så mye på ølet i det siste at det er på tide å ta det med ro. Å sitte alene på hybelen er likevel ikke noe alternativ. Jeg liker ikke å sitte aleine på hybelen siden de kjipe tankene om hva pokker jeg gjør her i Bergen da har en tendens til å komme snikende. Jeg ser for meg et sort hull som suger til seg alle fremtidige inntekter inn i det store intet.
Som så mange andre studenter så har lånekassen og meg et elsk/hat forhold. Vi elsker å få studielånet ved semesterstart, men hater at det er et lån som må betales tilbake med renter en gang. Lånekassen er en mafiaboss som har balletak på deg.
Det verste er at jeg hadde alternativer.. Selv bilettørene på ferjene har 250 000 utbetalt i året p.g.a overtid og skifttillegg. Mange av dem uten formell utdannelse overhodet. Her sitter jeg og skaffer meg selv 60 000 i året i gjeld for å lese bøker. Det verste er at jeg ikke fikser å lese dem en gang. De ligger i en haug i bokhyllen min. Noen har ennå krympeplasten rundt seg.
Jeg tenker ofte på en samtale jeg hadde med maskinisten på ”Nøkk” sommeren før jeg reiste til Bergen. ”Hvorfor tar du ikke samfunnsfag på høyskolen heller. Da kan du jobbe på ferjene samtidig som du tar fag. Det kan ikke bli bedre.” Dessuten så la han til mulighetene for jakt og fiske sammen med ham og resten av styret i jeger og fiskerforeningen.
”Vi har bestemt oss for å satse mer på dere unge nå fremover. Vi gamlekara skal bli flinkere til å ta dere med på jakt, og i ”Dyråsen” fisker jo alle medlemmene gratis.”
Det sleit å vite at han på ett plan hadde rett. Jeg var stein dum som satt her i en kjip hypel på Nygårdshøyden i Bergen og økte gjelden min samtidig som jeg bodde dårlig, spiste dårlig og drakk godt når jeg kunne ha tjent penger og hatt et liv hjemme i Stavanger.
På slike dager leita jeg opp noen folk å dele ei flaske vin med, men nå var alle opptatt og bortreist. Det var kanskje på tide å sosialisere litt med dem jeg delte hus med?
Jeg tok med meg en kanne med te og en bok og ruslet opp i stua. Fiolinisten i hybelen ved siden av meg satt og snakket med ei dame som satt med ryggen til. I den andre enden av sofaen satt en av muslimene fra kjelleren og så på nyhetene på TV. Skjermen viste to menn i slips og en i uniform med masse gullstjerner og striper. De snakket om Gorbatsjov og Jeltsin. Jeg satte meg ned i sofaen jeg også, og åpnet boka. Om jeg ikke var så pratsom så var jeg i hvert fall litt sosial.
Damen som fiolinisten hadde snakket med snudde seg mot meg og jeg skvatt til. Jeg hadde hørt om piercinger, men aldri sett noe slik som dette. Det var fire-fem ringer i underleppa og hvert øyenbryn var pyntet med hver sin ring. Det mest iøynefallende var likevel en firfirsle i metall som buktet seg oppover neseryggen og stoppet rett overfor der neseryggen sluttet. Halen på dyret stakk utenfor nesetippen og ga henne et hekseaktig utseende. Hun hadde oransje og grønn øyenskygge og en mørk burgunder leppestift.
Jeg tok meg i å undres på hvordan hun fikk på leppestiften. ”Charlie” sa hun og rakte frem hånda. Jeg hilste pent.
”Charlie skal flytte inn i enden av gangen hos oss” sa fiolinisten og smilte.
Jeg så på øynene hans at han moret seg uten at jeg forsto hvorfor. Det var lenge siden jeg sluttet å more meg over andres menneskers trang til å uttryke seg selv med kroppskunst. Det viste seg at Mr. X var blitt satt på gaten. Han hadde brutt samtlige husregler opptil flere ganger og hadde dessuten på klart å stoppe husleiebetalingen. Maisland hadde derfor kastet mannen på dør. Han hadde vært og hentet sakene sine samme formiddag. Det hadde vært en liten bag og ikke noe mer.
Nå var det Cruella DeVille som hadde tatt hans plass. Det gikk kjapt når Maisland leide ut hybler. Ikke mye vakanse der i gården.
Etter de vanlige frasene om hvor vi kom ifra og hva vi gjorde i Bergen begynte hun å snakke om hvilket stjernetegn jeg hadde. Det var ikke måte på hvor godt vi passet sammen i følge henne. Hun ålet seg nærmere meg i den slitte skinnsofaen mens hun kurret om planeter og accedanter. jeg frøs litt på ryggen og jeg så fiolinisten anstrenge seg hardt for ikke å sprute ut i latter.
Plutselig stoppen hun og satte de oransje innrammede øynene sine i meg ”Du har dame!” Jeg kunne bare bekrefte.
”Det er typisk dere Tyrer. Dere binder dere så tidlig. Og så er dere så sta at dere ikke kan innse at dere har valgt feil!”
Nå begynte jeg å bli litt irritert. Hvis jeg hadde gjort noen feil valg her i livet så hadde min storfe-status ingenting med saken å gjøre.
Hun ga seg ikke. Vi var ifølge henne perfekte for hverandre, Venus tok aldri feil. Siden jeg er en høflig kar fant jeg ut at her var det bare å pakke sammen bok og tekanne og rømme ned på hybelen min igjen. Hun fulgte etter meg ned trappen. Fiolinisten oppe i sofaen gjorde ikke noe forsøk på å skulle latteren nå. Han lo og klasket seg på låret.
”Hør!” sa jeg ”Jeg har dame, og uansett om hun er riktig eller feil for meg så er jeg ikke interessert i å la stjerner og planeter styre kjærlighetslivet mitt. Du er ikke min type overhodet og hvis det ikke stemmer med stjernekartene dine så får du ta det opp med dem ikke med meg. Nå vil jeg lese boken min i fred! God natt!”
Hun ga seg ikke.
”Du er livredd sterke kvinner! Du tåler ikke at vi er pågående. Du vil ha oss som bytte, ikke som jeger!”
Jeg ble stående stum.
”Du er en kjønnsfacsist. Sikkert horekunde også. Du hater kvinner!”
Hun gråt nå. Jeg tok et dypt pust.
”Charlie” sa jeg, ”Jeg vet ingenting om deg men jeg gjetter bare på at du inne på rommet ditt har medisiner du burde ha tatt for noen timer siden. Jeg foreslår at du går og tar dem og så kan vi snakke sammen i morgen. God natt”
Jeg skubbet henne bestemt bort fra døråpningen min, lukket og låste døra og satte på radioen; høyt. Ute på gangen hørte jeg noe gikk i veggen og så forsvant hun hulkende inn på sitt eget rom.