Avgjørelsen er tatt. Nå gjenstår bare valget mellom alternativene.
Det konstante suget i magen sliter meg ut.
Som et sultent dyr ligger den der og minner meg hvert minutt av arbeidsdagen på at jeg ikke er lykkelig. Dette kunne jeg ha levd med. Det er ikke noen menneskerett å være lykkelig, men vi skulle ha vært forskånet for denne følelsen.
En følelse jeg husker fra barneskolen. Den kom hver gang damen i hvit frakk kom inn i klasserommet, og vi en etter en enten ble sendt til kontoret i tredje etasje, eller bare frem til kateteret.
I det siste har den vært der konstant. Litt mindre følbar på fredag etter lunsj, men nesten lammende mandag morgen.
Det er ikke sånn det skal være. Besluttningen var derfor lett.
A. mente jeg var i «sonen» for tiden ettersom tilbudene og tillitsærklæringene har stått i kø, og jeg skulle så gjerne ha brukt tiden til å nyte, eventuelt undersøke gehalten i påstanden, men dyret i magen lar meg ikke få lov.
Jeg må bort. Uansett hvordan så må jeg bort.