Grønsj 1991 Del 21 Bakrus

Share

Vi havnet på nachspiel i noen leiligheter bak Bystastasjonen og det hadde vært rødvin på bordet. Rødvin og whisky er en dårlig kombinasjon. Jeg våkner på gulvet til Stoffa. Vi hadde hatt et lite herreselskap kvelden før.

Det var oss to og Jon. Det gikk i det vanlige, øl og Lord Calvert. Rundt midnatt ramlet vi inn på Garage og klarte å bli kastet ut en time senere etter at Stoffa hadde spilt ”I Bergen” av Stavangerensemblet fire ganger på rad på jukeboxen og var i ferd med å plotte den inn fire ganger på rad til.

Vi havnet på nachspiel i noen leiligheter bak Bystastasjonen og det hadde vært rødvin på bordet.

Munnen er knusktørr og jeg knarrer meg bort til vasken i hjørnet. Vrir om kranen. Vannet kommer først i små aggressive støt som føles som eksplosjoner. Det suser og dunker i rørene. Jeg lar vannet renne litt før jeg former hendene til en kopp og lepjer i meg. Rørene i huset er gamle og får vannet til å smake jern, men vannet er kaldt. Jeg gnir det kalde vannet i ansiktet og kjenner at jeg svimler. Støtter meg til veggen og prøver å tenke klart. Magen streiker vilt på å få kaldt vann i seg i tom tilstand. Sildringen fra kranen får andre behov til å melde seg og jeg tusler ut på dassen og slår lens. Hodet verker og dunker. Magen vrir og vrenger på seg. Jeg trenger frisk luft.

Ute i nøstegaten blir jeg stående en stund for å orientere meg. Jeg har ennå ikke funnet ut av himmelretningene her i byen og må i de fleste tilfeller ta utgangspunkt i Torgallmenningen for å finne frem. Jeg rusler i retning Jonsvolsgaten. Og opp imot Engen. Sitter en stund på en benk utenfor Teateret. Dype åndedrag hjelper litt, men kroppen krever mat. Hodet og magen protesterer men gir seg tilsutt mot overmakten.

I min tilstand vil jeg aldri komme meg verken hjem eller ennå mindre opp til en av studentkantinene på Studentsentret eller Sydneshaugen. Et sted som heter Cafe Opera ligger på andre siden av gaten. Det plinger en bjelle, Jeg har hørt om Opera. Husker bare ikke om det var godt eller dårlig. Det må testes, og jeg manner meg opp og rusler inn.

Lokalet er nesten tomt. Bakerst i lokalet sitter to menn med opphav litt sør for Europa og spiller Sjakk. Noen søramerikanere spiller backgammon. Bak disken står en rar fyr. Han er rundt førti, kroppsform som en snømann og med lusekofte og skjerf Han plirer mot meg bak runde studentbriller.

”Mat” sier jeg. «Har du mat?»

Jeg svelger noen ganger for å få kontroll på magekrampene. Han smiler med et smil som viser at han har sett alt før og har løsningen på det meste.

”Du lyt ta deg ei tallirk suppa. sier han. Me brød te!”

Jeg nikker til forslaget, setter meg ved et bord og blar i Klassekampen som ligger i vinduet. Det er ikke mange kafeer som har ”kampa” til fri lesing, så jeg forsøker å støtte dem som har det. Suppen kommer etter et kvarter og det går opp for meg at den ikke står på menyen men er spesiallaget kun til meg. Den er av typen kjøttsuppe, men med rause mengder karry og fløte. Jeg noterer meg bak øret at jeg skal besøke Opera oftere.

Suppen og brødet treffer bunnen av magesekken. Underlig nok protesterer den ikke. Suppen er et kompromiss mellom fast og flytende føde. Jeg skriver meg bak øret til en annen gang at suppe er perfekt dagen-derpå mat. Ikke bare kjenner jeg styrken stiger i armer og bein, jeg kjenner også at hodet klarner og kvalmen avtar. Suppeeffekten gir meg mot til å hive meg på en kaffe. ”Du lyt ta deg ein dobbel espresso”, sier mannen bak disken og igjen velger jeg å lytte til hans gode og velmenende råd.

Espressoen serveres med en liten skål med store brune sukkerklumper. Jeg lemper to klumper oppi koppen og rører rundt. Lukten er sterk, og jeg må puste raskt igjennom nesen noen ganger siden kvalmen stiger igjen. Jeg får kontroll over kvalmen og svelger ned min dobble espresso i to slurker. Blodet koker, halsen svir og jeg grøsser. Ståpels på armer og bein. Puster gjennom nesen noen ganger og finner balansen igjen. Jeg gjør opp personlig status.

Hode, kropp og mage har igjen opptatt samarbeidet. Jeg betaler for gildet og legger noen ekstra kroner på disken.

”Velkommen att!” hører jeg bak meg når jeg rusler oppover mot solheimslien for å legge meg på min korte og flate madrass. Et sted langt borte hører jeg jenter som fniser. Noen legger et ullteppe over beina mine. Når jeg står opp er det sol, fuglesang og middagstid. Jeg setter på Rain Dogs av Tom Waits og mekker kaffe.

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.