Grønsj 1991 Til sjøs for å gjøre seg feit

Share

Dette er en slags repost. I perioden 2003-2005 skrev jeg en haug med slike «grønsj» på bloggetjenesten «livejournal». Mange har jeg postet her på panurgus, men noen har fristet en utrygg tilværelse på ulike minnepinner her og der. Jeg forsøker nå fremover å finne dem igjen, renskrive dem og poste dem.

Jeg er på vei hjem for helgen. Da jeg ringte hjem onsdag kveld spurte pappa om jeg var interessert i en jobbehelg. Jeg kunne få kveld på Småferjene fredag, – Sølyst lørdag og delt dag på søndag. Jeg gjorde et kjapt økonomisk og studieprogresjonsmessig overslag. Jeg ville rekke kollokvien fredag morgen og forelesning mandag kl 1200 uten problemer, og jeg ville tjene masse gode penger. Jeg takket ja.

Slike helger er knallharde. Jeg jobber til kl 0130 natt til lørdag. Begynner på ny lørdag morgen kl 0600 og er ferdig kl 1730. Søndag begynner kl 0500 og varer egentlig til 1130, men delt dag betyr at tre skift blir delt på to, slik at jeg er ferdig kl 1400. Når staten har tatt sitt og reisen tur/retur Bergen er trukket fra sitter jeg likevel igjen med 3500,- Det er gode penger å ha. Dessuten så rekker jeg som regel en liten øl og fem med de vennene jeg har igjen i Stavanger. Asgeir, Synne, og noen til.

Jeg pleier å stikke oppom Ankeret når Sølyst har liggetid, rett før tolv. Stort sett sitter det noen dersolyst72 som jeg kan få gitt beskjed om at jeg er i byen og kan treffes på Cementen eller Korvetten på lørdagskvelden. Egentlig skulle jeg nok ha spylt dekket når det er liggetid i byen, men dekket spyles alle ukedagene så om vi hopper over en lørdag er ingen krise. Er jeg heldig så blir det regn likevel.

Det verste er likevel hvis jeg har jobbehelg samtidig som Kristine er hjemme. Denne helga var hun på håndballturnering i Oslo så nå er det greit, men når hun er hjemme blir det en vanskelig avveining mellom å være sammen med henne, treffe gamle venner og tjene penger.

Jeg tar westamaranen fredag formiddag. Det blåser ganske kraftig, så jeg setter meg så langt bak på seteradene som mulig. På westamaranene er det nesten midt i båten. Det blir litt sjøgang når vi har passert Flesland, og en del sjøsyke og spying hos de andre passasjerene blir det. Jeg drikker kaffe og leser avisen. En liten stund før vi kommer til Leirvik på Stord kommer kapteinen på høytalerene og forteller at for – vår egen sikkerhet og komfort- vil i bli fraktet i buss fra Leirvik til Haugesund. Det er mange lettede ansikter, men jeg er ikke helt fornøyd. Uten at noen har sagt noe ennå så regner jeg med at det blir forsinkelser og jeg har ikke mer enn en halv time å gå på fra Westamaranen er i Stavanger etter ruta og til jeg skal være på jobb. Mister jeg denne kveldsvakten så blir jeg ikke kompensert på noen måte og da er det økonomiske utbyttet av turen ganske mye mindre.

Jeg velger å se det hele an. Det kan jo være at alt ordner seg.

Bussturen går greit. Vi ankommer Haugesund og må vente en stund på båten som kommer sørfra, også den full av passasjerer. Når vi senere skal gå ifra Kopervik ser jeg at dette ikke holder til mål og tar kontakt med en av mannskapet.
– Du, Jeg skal på jobb på Vassøyferjene i kveld, og ser at jeg ikke kommer til å nå første turen fra byen. Tror du det er mulig å få lånt en telefonkatalog til å finne nummeret slik at jeg får ringt dem?
-Vassøyferja har da VHF? Kan du ikke stikke opp på brua og låne VHF’en.

– Jo da, men jeg trodde ikke jeg fikk lov å forstyrre der oppe?
-nåhh, det er ikke så nøye, det er stadig folk der oppe og jabber med skipperen. Bare gå opp du så skal jeg ta de på callingen og si at du kommer

Jeg går opp i røykesalongen og inn i det mørke styrehuset. Utenfor kan jeg se lysene fra land. Jeg kikker ut til styrbord i det vi går fra kai og synes jeg skimter huset til min grandonkel Arnold på Kalvatre, men det er vanskelig å avgjøre.
– Var det du som skulle låne VHF’en?  spør styrmannen.
Kapteinen sitter i styrestolen og konsentrere seg om leia. Det er mørkt ute nå og vi ser bare seilingsmerker og fyrlykter rundt om kring oss.
– Ja, hvis det er greit. svarer jeg.
– Her borte.” Sier kapteinen uten å ta blikket fra mørket utenfor. Jeg får et rør i hånden.
– Hvilken kanal? Spør han.
– Prøv 72 – svarer jeg Han vrir på kanalvelgeren foran seg.
– vær så god
Jeg trekker pusten og går i gang .
– Vassøy, Vassøy, Vassøy, det var Sleipner, kanal 72
Ingen svar. Jeg venter et halvt minutt og gjentar oppkallet
– Vassøy, Vassøy, Vassøy, det var Sleipner, kanal 72
Jeg venter litt, og så kommer det et svar
– Sleipner, Roaldsøy svarer for Vassøy på 72. kom

Jeg kjente igjen stemmen, det var Ericson. Han og meg hadde jobbet mye sammen om sommeren. Vi hadde en fin tone oss i mellom og han hadde masse gode historier fra da han var styrmann i utenriksfart. Dessuten så hadde vi det felles av vi mislikte sport.
– hei, det er Pjotr, hvem er det du har med deg i dag? over
– I dag har jeg med meg Larsen, Hvordan det? Skal du på i kveld? Over.
– Det var planen det, men det ser ikke ut som jeg rekker første fra byen. Tror du Larsen vil ta første runden for meg? Jeg får heller betale han ut kontant. over
– Hvis ikke larsen kan så skal jeg gå ned som matros til du er på plass. Vi ordner det. Har du kaffe? Over
– Nei, men jeg satser på å få laget meg en kanne på huset i løpet av kvelden. Over
– Jeg setter på en kanne sånn at den er klar når du kommer. Du får låne termosen min til i morgen. Slutt fra Roaldsøy

Ericson var en ok fyr. Selv om han var av det formelle slaget. Hadde i motsetning til de andre skipperne ikke ”bilettører” med seg. Han hadde ”matroser”. Når de andre i skipsdagboka skrev ”stille fint vær, Billettør: Pjotr Pjotrsen”, så skrev Ericson
”Sør-sørvest , liten bris, syv grader, lett regn. I rute fra Sentrum kl 0545 Matros: Pjotr Pjotrsen” Han var kaptein, og om han førte en tankbåt over Atlanteren eller en passasjerferje på byfjorden så skulle det formelle være i orden. Det betydde flaggheising og firing på rette klokkeslett, posten i lukket og låst rom, ”stor flagging” ved kongebesøk og så videre.

En gang laget han stor brudulje fordi han mente vi gikk med feil flagg om bord. Siden vi fraktet post skulle vi gå med splittflagg og postmerke. Han ble stoppet før han fikk bestilt dem, men jeg ble fortalt at han sutret i flere måneder over feil flaggføring.
”Sleiper” glir til kai i Stavanger. Når salongdøra åpnes kjenner jeg hvor forskjellig lufta er i Bergen og Stavanger. Det lukter hjemme. Det lukter sjø og sjømat. Det lukter hevd og marehalm. Det lukter Jæren. Jeg kjenner det igjennom byhavnelukta av støv, diesel og smøreoljer. Jeg går over gata til Stavangerske-bygget og tar meg noen minutter til å venne meg til bakken, lufta og følelsen av å være hjemme.

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.