Jeg har fått meg hybel, men den trenger en kraftig oppgradering.. På Nille ved Teateret handler jeg inn to vannbøtter, vaskefiller og svamper med skrubb. På Mekka i Håkonsgaten handler jeg inn Salmiakk, klorin og ajax med sitron. Glad og energisk skrider jeg til verket.
Første kvadratmeter gulv blir skrubbet.
Vannet i bøttene ligner tynn søle. Jeg ser på de resterende 10 kvadrat med gammel, skitten linoleum. Motet synker noen hakk. Jeg skifter vann og skrubber videre, Ikke fullt så energisk og absolutt ikke like nøye.
Bøtta varer nå i tre kvadrat til. Motet og engasjementet mitt begynner å nærme seg et til nå ukjent bunnivå. Varmtvannet i den mikroskopiske varmtvannsberederen over vasken begynner å ta slutt.
Det var jævlig så skittent dette gulvet skulle vaære da, og jeg har ikke engang begynt på veggen!
En time senere er halve golvet er vasket. Vannet er kaldt. Leiligheten er kald. Jeg er varm og har forferdelig lyst på en øl. Resultatet er gitt, og innen meget kort tid er jeg på vei mot Møhlenpris og Jons kollektiv. Jeg stopper på Kinsarvik Frukt og handler inn noen små brune på veien.
Jon sitter og leser. Pensum selvfølgelig. Den gutten er en skikkelig skapstreber. Jeg jekker to bjørnunger og klager min nød. Jon har liten sympati. Han påpeker at med den latterlig lave leien jeg har på en enmannshybel sentralt på Nordnes kan jeg ikke forvente å høste noen sympati hos de dyrt betalende kollektiv-boerne på Møhlenpris. Han tilbyr seg likevel å være med meg for å hjelpe til. Forutsetningen er selvfølgelig at jeg holder Øl. Jeg takker ja til tilbudet uten å blunke. Jon er og har alltid vært en kjernekar som ikke svikter sine venner i nød. Vi gjør oss ferdig med bjørnungene og Jon laster opp ryggsekken med en gammel kassettspiller og en stabel gamle opptakskassetter. ”Mussik tel arbe’” sier han. Jeg grøsser, men ser at dette vil styrke moralen, forutsatt at han har rette innhold på kassetene sine. Ytterligere moralstyrkere fra Hansa innkjøpes på veien.
Hybelen lukter nå en mellomting mellom gammel mat, mugg og rengjøringsmidler i rikelige mengder. Varmtvannsberederen har nå full ladning igjen og vi tapper i vei. Jon, som er mer teknisk en meg, viser hvordan vi kan øke temperaturen på varmtvannet i berederen og dermed unngå å bruke de surt oppvarmede literne med en gang. Vi skrubber og gauler i vei på De Lillos, Dylan og Cash.
Dum-dum Boys synger splitter pine når siste bøtte tømmes i dass og kjøkkenet er rent som hos en husmor lille julaften. Vi kikker inn på Stuen/soverommet. Golvet her er større, men ikke fullt så skittent. Jeg skal likevel legge noe teppe eller noe greier oppå her.
Dagen har blitt kveld, hybelen er rein og det er nesten klart for innflytting. I alkoholpåvirket overmot bestemmer vi oss for å gå til innkjøp av maling allerede samme kveld. Nøstet er ikke så veldig langt unna og der finnes både kolonial for bunkring av mer øl og fastere føde, samt en malerbutikk. Jeg hiver på meg ryggsekken og vi snubler av gårde.
Maling er dyrt. Jeg ante ikke hvor dyrt sånt var før nå. Plutselig forsto jeg min gode fars sinne og frustrasjon over at den unge og håpefulle skvulpet rundt med malingen da hus og hytte skulle males i gamle dager. Litt fårete står jeg i malerbutikken og får regnet ut prisen på vegger og tak. Dette har jeg virkelig ikke råd til.
Det er en søt dame fra bakrommet som kommer med løsningen. ”hva med restekassen?” sier hun. Jeg kikker i retningen hun peker, og der står en pall med masse malingspann oppå. Alle er feilblandete. Fargen oppi spannene indikeres med en skvett maling på lokket. Problemet blir at vi neppe finner to like farger på pallen og vi trenger 6 liter. Spannene er på 1 og 3 liter. Jeg kjøper en lyserød og en grønnlig 3 liter. Tilsammen 6 liter. Desuten kjøper jeg en ti liters plastbøtte og en rørepinne. Betjeningen aner planen min og ser alvorlig skeptiske ut.
”Du vil aldri klare å blande dem jevnt” sier de. ”Veggene vil bli skjoldete”
”Det blir da stilig!” mener jeg
Det høstes lite bifall. Ikke engang fra Jon kommer det oppmuntrende ord. Jeg har likevel bestemt meg og supplerer det hele med en mørkeblå enliter og en antikkhvit-aktig treliter til. Alt sammen koster mindre enn jeg måtte ha betalt for en ordinært tilblandet treliter og jeg er fornøyd. Vi får to pensler, malerhatter og t-skjorter på kjøpet og får dessuten et godt ment ”Lykke til…” når vi går ut døra og hjem for å male.