Jeg skjelver når jeg skriver dette. Jeg har puls på over 100 og er så nær et alvorlig sammenbrudd som aldri før.
Poden og en kompis skulle gå fra SFo og hjem hit sammen. Dette avtalte jeg med SFO kl 1530. Det er som før nevnt 3-400 meter å gå. Da de ikke var hjemme til kl 1600 gikk jeg for å se etter dem. De var ingen steder å se. SFo kunne bekrefte at begge var sendt hjem kl 1540 (De har etter påtrykk fra monsternazipappa begynt å notere klokkeslett).
Jeg ringte til aktuelle og uaktuelle kompisser mesn jeg travet rundt på sykkelstier og skogsstier på leting. Jeg sjekket «fritidsgården» og trehytta fra i sommer. Alle mulige tanker om hva som kan skje med to smågutter svirret rundt i hodet mitt. Far til kompissen kom hjem kl 1630 og var med i letingen. Vi ringte til klassekammerater igjen, ingen hadde sett eller hørt noe. Det begynte å bli mørkt.
Nå måtte jeg bare hente frk.U i barnehagen og gikk ifra huset ulåst i tilfelle de kom hjem. Jeg bestemte meg forå ringe politiet når jeg kom hjem ettersom det da nærmet seg halvannen time, og ingen av vennene deres hadde hørt noe fra dem.
Da jeg kommer inn på avdelingen til Frk. U i Barnehagen ser jeg de to savnede sitte å bygge togbane på gulvet…
Barnehagen ligger ca 2 km fra skolen og man må under rv 44 og jernbanelinjen for å komme dit.
Han er nå iført pysjamas og sendt i seng etter en meget alvorlig mann-til-gutt prat.
Når begge er i seng i kveld blir det Laphroaig quartercask på far. Gjett om!
Huff, så skremmende! Skjønner at du ble engstelig. Det er fælt når man ikke vet.
laphroaig quartercask er god medisin da ja!
men hadde de gått?
Ble de ikke hentet?
jeg hadde hatt så panikk!
huff *klemme* godt det ordnet seg..
Jeg kan ikke forestille meg hvor skummelt noe sånnt er.
En gang for lengesiden, når jeg var elve år, var jeg overbevist om at jeg hadde «mistet» min to år gammle søster, jeg trodde hun hadde gått ned på riksvei 4, det hadde hun ikke, hun hadde gått inn i garasjen til naboen for å se på kaninen de hadde der. Jeg har aldri vært så redd hverken før eller siden, men jeg tror likevel ikke det kan sammenlignes med din opplevelse.
Dette gjorde jeg mot mine foreldre så mange ganger, stakkars mamma og pappa.
Glad han var uskadd og er gjenfunnet og sendt i seng. 🙂
Huff, sånt er grusomt. Nesten som jeg gruer meg til poden blir større, han kan allerede nå finne på å gå seg en liten tur bare jeg snur ryggen til. Det er spesielt lite morro nå som de driver å bygger nye støyskjermer mot veien her, med tilhørende «lett tilgjengelig trafikkbilde» og fristende gravemaskiner.
Velfortjent hikkas til far. Skremmende å tenke på. Konsekvensene kan så fort bli fryktelige. Uutholdelige.