Frokosten er dagens viktigste måltid. For skolebarn er frokosten enda viktigere, noe all mulig forskning har vist. Jeg har selv sett forandringen i adferd på en gjeng verstinger etter at skolen jeg var sivilarbeider på i Bergen gjorde første time om til en fellesfrokost for dem. Det dette frokostmåltid kostet i løpet av et helt år ble hentet inn ved det reduserte hærverket i en måned. Å spandere frokost var derfor både et pedagogisk og økonomisk fornuftig tiltak.
Da poden begynte på skolen sørget vi for at han hadde en solid matpakke med seg til fellesfrokosten på SFO om morgenen, og jeg var riktig fornøyd over at jeg ved et par anledninger fikk lapp hjem om at han godt kunne ha med seg enda litt mer mat. Han får skolemelk og skolefrukt også, men for all del, mer mat skal bli!
I forrige uke ble det rent logistikkmessig til at han skulle spise frokost hjemme og så leveres på skolen rett til første skoletime. Jeg undret meg litt over at han ikke spiste noe. Jeg fikk trumfet i ham en yoghurt i den tro at det bare var dagsformen som ikke var helt på vår side, men dagen etter var det samme styret. Han ville ikke ha noe frokost.
På spørsmål om han ikke spiste på SFO så var svaret at Jo da, det gjorde han. Jeg bestemte meg derfor for å følge ham til skolen slik at han fikk spist før 1. time kl 0815.
Da vi kom opp på SFO kl 0750 fant jeg frem matboksen og fikk ham til å ta av seg ytterklærne. Da han var ferdig med dette kom en av de ansatte forbi.
”Neimen, du må ikke kle av deg nå, vi skal jo ut nå, det vet du jo..” Jeg måtte spørre om det ikke var sånn at de skulle spise frokost, men fikk til svar at det var blitt bestemt ganske tidlig på året at barna måtte få seg en tur ut i frisk luft før første time, frokosten var derfor forskjøvet et kvarter til 0730. Dette hadde stått i et brev til foreldrene som var sendt med barna hjem.
Dette brevet har vi selvfølgelig aldri sett, og det kan være like mye vår og poden sin feil som SFO, men konklusjonen måtte da bli at poden ikke har spist frokost før til lunch siden september. Når vi spør ham om han har spist på SFO så svarer han ja ut ifra at de har et lite måltid på SFO rundt kl 1300 der de som ikke har spist opp matpakken sin kan gjøre det da.
Alt i alt er det ikke så dramatisk ettersom poden igjennom dagen får nok mat, men jeg har en hang-up på frokosten. Frokost er fordømt viktig og det er viktig med gode vaner på dette fra begynnelsen. Nazipappa har derfor innført revelje et kvarter tidligere enn før og tvangsspising av en brødskive, i tilegg til yoghurt, hjemme, før han går på SFO. Om han så velger å spise frokost der i tilegg er opp til ham. Forhåpentligvis har jeg fått rutinene på skinner igjen til jeg begynner i ny jobb i januar.
you breakfastnazi you;)
men frokost er lurt! Je ghar et betraktelig større barn enn deg (han foretrekker å bli kalt samboer) men vi har faktisk denne diskusjonen hver dag vi er oppe samtidig om morgenen.. Han utstår ikke frokost; det er det verste han vet; og har virkelig tidenens dårligste matvaner.. dessverre hjelper det ikke så mye ettersom jeg ikke klarer å tvinge i han maten. (han er ca dobbelt så stor som meg) Jeg har forsøkt bestikkelser da; og de fungerer såvidt. Men det kan bli dyrt i lengden;)
Heia frokost!!
Jeg har aldri likt frokost. Har ikke tålt tanken på mat så tidlig.
Men. Jeg har blitt «voksen», og innsett at jeg må ha det. Jeg fungerer rett og slett mye bedre på jobb. Kombinert med skikkelig fullkornsbrød (sånt svart:)) og en solid dose koffein. Det jeg gjør nå, er å smøre 3 matpakker hver morgen. Frokost til alle 3. Jeg og madammen spiser på jobb, og poden spiser i barnehagen. Madammen vurderer jeg å tvinge i mat før hun går, iom hun er «to» og har hatt flere nær-besvimelse-tokter på bussen inn til byen om morgenen.
Poden pleier sjelden å ville legger fra seg matboksen når jeg går fra barnehagen, vil heller bære den. Idag overhørte jeg den ene «tanta» spørre om Eirik ville spise nå med en gang, og han nikka. Det tolker jeg dithen at han er sulten og spiser frokosten sin. Dessuten får de frukt til hvert måltid. Jeg føler meg rimelig trygg på at han får i seg nok frokost.
Men hva er vitsen med å «ut før frokost»? Tull og tøys. Spise først, så ut hvis de rekker det, mener jeg.
Mitt illusoriske morshjerte kryster seg i tanken på at barn går uten frokost en halv dag! Det blir indre hærverk på sjelen av slikt.