Helgen var fin. Hytta var slik som den alltid har vært. I gleden over gjensynet med bygget fant jeg ut at jeg måtte lage en ny serie: «hytta på fjellet»
Hytta ble bygget på begynnelsen av 60-tallet, og har blitt påbygd to ganger etter dette. Den har fått en kjøkken-del og en vaskerom/bio-dass del. Den oprinnelige hytta besto av et oppholdsrom/kjøkken og tre soverom. Skillet mellom stuen og kjøkkendelen er en to cm høy planke som ligger på tvers over gulvet. Alle som ikke har vært der før eller dem som bare er sporadisk innom, forbanner denne planken siden den har samme effekt på folk som bjørneskinnet har på hovmesteren i «grevinnen og hovmesteren» på tv lille julaften.
På begynnelsen av 80-tallet ble den gamle bøtte-dassen (som ble holdt i sjakk med blå kjemikalier som neppe var særlig naturvennlige) byttet ut med siste skrik i bio-teknologi. Vi fikk en mull-do.
Prinsippet er enkelt: Man driter og tørker seg bak slik som hjemme, men i stedet for å spyle ned med vann så kaster man fra tid til annen noen spader med torvstrø nedi. I reklamen skal disse dassenen være «luktfrie» men det er nok en liten overdrivelse. Selv om lukten ikke er sjenerende så kan den absolutt merkes, særlig på varme sommerdager.
Siden prosessene nede i dunken krever oksygen (luft) så er det god ventilering rundt dunken, og derfor kan det vinterstid bli noe trekkfullt på de nedre deler, men fordelen er at dassen ikke blir okkupert av donald-lesende slektninger i lengre perioder.
Annet hvert år bytter vi rett og slett glassfiberdunken som står nede i dassen. Den «brukte» dunken settes i kjelleren i noen måneder (og da er den faktisk luktfri) og innholdet (som nå er fineste kompost) blir spredd i skråningen bortenfor. Det er her de fineste blåbærene vokser.
Hytta går under kategorien «enkel standard», men det er fint lite som er standard på hytta vår. Det meste er «custom made» Køysengene er 190×105 noe som gjør det til en liten utfordring å finne nye madrasser. Kjøkkenbenken går akkurat under kjøkkenvinduet som er 150 over bakken. Du kjenner det i ryggen når du har vasket opp etter 12 mennesker.
For 5 år siden fikk vi lagt inn strøm (220v). Dette anlegget eksisterer nå parallelt med det gamle solstrøm-anlegget (12v) noe som er en stadig kilde til forvirring for nye gjester siden stikkontaktene er til forveksling like. Vi har også fire generasjoner matlagingsmuligheter ettersom vi har
1. Elektrisk komfyr
2. Propan-anlegg med tre bluss (pensjonert 2000)
3. parafindrevet primus (pensjonert 1969)
4. vedovn med kokemuligheter (i sesongmessig bruk som snøsmelter/varmtvannsbereder/pølsetilbereder men ellers pensjonert ca. 1965)
Et stort lager med assortert hermetikk av uklart opphav og fishy utløpsdato finnes også i tilfelle man skulle bli snødd inne. Dette har skjedd.
Ankomsten er vinterstid på ski eller snøscooter ca 3 km fra felles parkeringsplass og sommerstid ca 200m fra privat parkeringsplass. Vedlikeholdet har siden byggingen vært særdeles sporadisk og bestemt av eierens økonomi. Siden eierne i praksis har bestått av en-inntekts kommunearbeiderfamilier sier resten seg selv.
Det har vært to+en eiere. Min farfar bygde hytta, og da han døde i 1976 overtok pappa og min onkel. Onkel var for lengst flyttet til Nordfylket og brukte hytta en helg hvert skuddår. Pappa kjøpte ham ut i 2002 etter krav fra resten av sin familie
Så folkens: Hva er dommen? Dersom tilbakemeldingene ikke uteblir helt så vil jeg sjekke opp litt fakta og bakgrunn, gamle bilder etc og lage en serie her, på panurgus og/eller på websidene til velforeningen i hyttegrenda.