man skriver..

Tenkte jeg skulle dele denne med leseren min. Jeg har takket ja til å skrive en liten artikkel om gymnasiesamfunnet Idun for den kommende jubileumsboken om Iduns Julekomedie.

Her er artikkelen slik jeg ville at den skulle se ut. Den blir noe anderledes i boken. Redaksjonen likte ikke den «personlige tonen» og ba meg skrive det om.

Starten

I skinnet fra stearinlys, eller kanskje en parafinlampe, dannet 28 gymnasiaster en kald lørdagskveld i slutten av november 1883 Gymnasiesamfundet Idun. Høsten 1988 satt jeg og flere andre, væpnet med stearinlys, rødvin og en dyp respekt for kongsgårdtradisjonene, og satte oss inn i hva disse 28 unge mennene hadde skapt 105 år tidligere.

Skoleledelsen i 1883 var nok verken ukjent med, eller motstandere av, at elevene organiserte seg på denne måten. Rektor Steen var kjent som tilhenger av dialog og debatt i klasserommet, og fire lærere er allerede på første møte nevnt som æresmedlemer

De var ikke de første gymnasiastene i landet som dannet en slik forening. Kongsgårdguttene måtte se seg slått av elever ved skoler både i Oslo, Bergen og av alle steder: Drammen.

Bergen Katedralskole fikk sitt gymnassamfunn allerede i 1860. Bergenserne var ti år senere ute enn Drammenserne, som fikk sitt Fraternitas Drafniensis i 1850, og Oslo katedralskole fikk sitt gymnassamfunn Kattuglen allerede i 1847. Selv Kristiansand hadde hatt sitt Idun siden 1866.

Tiden var altså overmoden for et gymnassamfunn på Kongsgård da de 28 gymnasiastene denne lørdagskvelden stiftet Gymnasiesamfundet Idun. I salen satt blant andre unge Sigbjørn Obstfelder.

Fra første dag var samfunnets avis Brage en viktig del av lørdagskveldene i Idun. Allerede på Iduns første ordinære møte 1. desember var det i følge referenten opplesning av to ”ganske så gode digte.”

Foredragsholderne var ofte idunittene selv, og ”kritikken”, ”referatet” eller ”Liber Criticus” som den etter hvert ble hetende ga den enkelte tilbakemeldinger på prestasjonen. Kritikeren ble valgt for et møte av gangen, og han sto rimelig fritt i å omtale både møtet som sådan, men med spesiell vekt på Brage.

Tilbakemeldingen var ikke alltid like konstruktiv, og det ble snart behov for en intern domstol som kunne ta seg av injurier og uenigheter idunittene imellom. Domstolen hadde både jury, anklagere og forsvarere. En av de første rettsakene ble holdt tidlig i 1884 fordi Hans Hansen hadde kalt avisens redaktør inkompetent.

Skoleåret 1888-89 ble det for første gang tatt inn jenter på Kongsgård, og i en kort periode var jentene nektet adgang til Gymnasiesamfundet. De dannet derfor et alternativt gymnasiesamfunn, men allerede i 1902 finner vi frk. Margrete Selmer, datter av sogneprest Gustav A. Selmer, som redaktør av avisen Brage.

Møtene ble til langt ut på 30-tallet holdt på lørdag ettermiddag, og formålet var uttalt: “Gjennom avis, foredrag, diskusjon og annen virksomhet å utvikle medlemmenes ånd, gi dem letthet i å uttrykke seg i tale og skrift, og å fremme den kameratslige ånd i gymnasiet.”

Julekomedien

Nå var det ikke bare den kulturelle interessen som var drivkraften bak det som ble til den årvisse julekomedien. Skoleteateret ble snart Gymnasiesamfundets viktigste inntektskilde, og finansierte langt på vei både reise og opphold for foredragsholdere, orkestre og ikke minst idunfestene. Disse ble noen ganger holdt på byens og omegnens hoteller og noen ganger i sangsalen. Ofte var lærerstaben invitert og det ble servert både ”rhinskvin” og punch.

Julekomedien ble allerede i 1889 underlagt Gymnasiesamfundet, og i Gymnasiesamfundets lover står det at ”Julekomedien skal stå under samfundets overhøyhet”. Slik var det også det meste av tiden. ”Iduns Julekomedie” var synonymt med ”Gymnasiesamfundet Iduns Julekomedie”. Forholdet mellom Gymnasiesamfundet og Julekomedien var til tider ganske dårlig, og Gymnasiesamfundet mente at Julekomediens medlemmer var for egenrådige. Komediantene på sin side mente at det ble satt for store begrensninger på en gruppe som tross alt skaffet Gymnasiesamfundet mesteparten av inntektene. Utover 1960-tallet ser vi at Julekomedien og Gymnasiesamfundet sakte driver fra hverandre. Da Gymnasiesamfundet endelig havarerte på midten av 1970-tallet, fortsatte Julekomedien å leve videre på egenhånd.

Et dypdykk i Iduns protokoller viser at det er de store spørsmålene som opptar elevene. Tidlig er det skolepolitikk som står på dagsorden. Forsvarspolitikk er et stadig tilbakevendende tema med litt forskjellig vinkling hver gang. ”Europa i Krig og fred” (1912), ”Norges forsvar” (1934), NATO (1963).  Tidlig på 70-tallet var Vietnamkrigen et hett tema og etter et møte der Per Danielsen og Jan Simonsen varmt forsvarte USAs bombing av Hanoi, var det tilløp til håndgemeng og opptøyer som førte til at politiet ble tilkalt.

I følge Mimir Kristjansson som var aktiv i gymnasisamfunnet fra 2001 til 2004, var det Irak-krigen og temaer i forbindelse med dette som holdt debattene i gang i Idun den gang.

Ellers er nynorsken et aldri uttømt emne som fremdeles engasjerer og som kommer opp som emne titt og ofte. Avholdssaken, og ”kvinnespørsmålet” går også igjen. På et tidspunkt ble også den ”Evangske seksuallære” debattert. Dette føyde seg inn i en årelang rekke av forsvar for, og avvisninger av, den frie kjærlighet fra Iduns talerstol. 16-17-åringers følelsesliv har ikke forandret seg så veldig mye på 125 år.

Det har stadig vært representanter for landets elite å finne som foredragsholdere i Gymna-siesamfundet. Stortingsrepresentanter, forsvarstopper, professorer og andre viktige personer har holdt foredrag for Gymnasiesamfundets medlemmer. Ofte har de høye herrer og damer selv vært tidligere idunitter og har kanskje sett det som sin plikt å gi noe tilbake til den foreningen som øvde opp deres ”letthet i å uttrykke seg i skrift og tale”?

Fra stiftelsen i 1883 og frem til midten av 1960 tallet fungerte Gymnasiesamfundet og dets underbruk som gymnasiastenes eneste organisering. Idun var både sosialt nettverk og fagforening. Det var innimellom også tendenser til nasjonal organisering og Norges Gymnasiast-samband ble stiftet i 1959, men allerede i 1952 ser vi av Liber Criticus at opprettelsen av en nasjonal gymnasiastforening blir diskutert.

De første årene bygget NGS på representasjon både fra elevråd, skoleaviser og gymnassam-funn, men i 1964 fikk man nok en skolereform, og denne gang fikk elevene lovfestet rett til medbestemmelse gjennom elevrådene. NGS bygget fra da av kun på representasjon derfra og fratok derfor gymnassamfunnene den rollen som de hadde hatt i nesten hundre år. Den-ne nye ordningen fikk aldri noen stor oppslutning på Kongsgård, og det ble sagt at langt ut på 1970-tallet hadde Gymnasiesamfundet mer innflytelse og makt enn elevrådet.

I løpet av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet ser vi likevel at oppslutningen rundt gymnasisamfunnet Idun sakte smuldrer bort. Diskusjonene var nok like livlige og frontene rundt politiske spørsmål like skarpe og uforsonlige, men konkurransen om idunittenes opp-merksomhet økte kraftig etter 2. verdenskrig. Der det i Liber Criticus i 1923 står ”Kun 53 idunitter var mødt opp da møtet begynte kl 1915” kunne vi se i 1962 ”hele 28 personer var til stede for å høre kveldens foredragsholder.”

Krise

Mange har forsøkt å henge Gymnasiesamfundets endelikt på 1970 tallet på en enkelt episode, den såkalte ”Blücher-affæren”, der Gymnasiesamfundet inviterte den kjente nynazisten Erik Blücher til debatt. Etter sterkt press fra skolens ledelse, Stavangers aviser, politiet og allmenheten for øvrig trakk Gymnasiesamfundet invitasjonen, men nynazistene som luktet avisomtale og oppmerksomhet kom likevel. Det hele endte med at Blücher ble kastet i Breiavatnet, og reiste hjem i skam.

Det sies at det etter dette ikke ble innkalt til flere møter i Gymnasiesamfundet, og at dette var nådestøtet for nesten 100 år med kontinuerlig drift, men jeg tror Idun i sin nesten 100-årige form var døende lenge før dette. Å invitere en så kontroversiell debattant som Blücher var et desperat forsøk på å få opp igjen engasjementet blant Kongsgårdelevene som i mange år hadde brukt kreftene sine på julekomedie, Amnestygruppe, kristent skolelag og alle de andre tilbudene som var kommet til. Håndskrevne protokoller, lekerettsaker og pubertale dikt hadde ikke lenger den samme tiltrekning som tidligere.

Først i 1983, drevet av ”ungdommelig overmot og lojalitet til tradisjonene”, dro Henrik Moseid og kretsen rundt ham i gang flere møter, men uten avisen ”Brage” eller Liber Criticus. Gerhard Våland Sund husker best to av møtene: ”ett var om husokkupasjon, der politiet stilte mot punkerne. Det var (Svein Arne) Tinnesand som førte ordet for punkerne, og diskusjonen gikk livlig. Det andre møtet var om fri kunst. Pia (Myrvold) og Randy (Naylor) hadde et ellevilt show og Trond Sigvaldsen supplerte med alternativ psykedelisk lysbildeshow. Samfundets medlemmer deltok i det som etter hvert ble en meget alternativ konsert…”

På tross av et anstendig oppmøte med 50-60 personer i salen og positiv holdning fra medelever og skoleledelse varte det kun et års tid før Idun igjen sovnet inn.

Gjenreisningen

I 1989 ble jeg involvert av Jørgen Jørgensen i gjenfødelsen av Gymnasiesamfundet Idun. Vi gikk grundig til verks og tok for oss iduns gamle lovbok paragraf for paragraf over flere kvelder. Til slutt satt vi igjen med et sett paragrafer som vi mente ungdom av 1989 ville kunne relatere seg til. Etter første forsøk på rettsak der tiltalte frekt nektet å anerkjenne domstolens autoritet og gikk hjem, fant vi ut at vi fikk begrense oss til å arrangere debatter og temakvelder. Brage og Liber Criticus ble likevel gjennopptatt med en viss suksess.

I løpet av det første året ble det holdt en rekke møter. Woodstock-kveld, amnestykveld, vise og lyrikkaften. Per Inge Torkelsen kom og snakket alvorlig om rollen som klovn, og senere en kveld hadde Frank Eriksen konsert for oss. Oppmøtet var tålig bra. 20-30 personer i begynnelsen, og så 15-20 i en hard kjerne etter hvert. Avisen Brage vil, om protokollene fra disse årene eksisterer, blant annet fremvise dikt av Tore Renberg, og et skuespill av Aslak Sira Myhre med tittelen ”Et liv under pisken”. I tillegg til en rekke andre stykker som tiden barmhjertig har latt oss glemme.

Det lykkelige liv på Konsgaard varer i tre år for de fleste av oss. Da først Jørgensen, og så siden meg selv og unge Sira Myhre gikk ut fra Kongsgård var det med en viss uro for hvordan det ville gå med Gymnasiesamfundet.

I 2002 ble jeg invitert til å holde et foredrag om Gymnasiesamfundets historie, der det må ha vært 50 elever tilstede for å høre en noe sjokkert foredragsholder, men ifølge Mimir Kristjansson som var aktiv på begynnelsen av dette århundret, fungerte Gymnasiesamfundet Idun mest som en paraplyorganisasjon som ble tatt frem hver gang de ulike gruppene på Kongsgård trengte en felles arrangementsplatform. Det ble holdt flere møter, særlig i for-bindelse med krigen i Irak og Afghanistan, men han kunne ikke huske verken Brage eller Liber Criticus.

Så langt jeg har klart å spore tidligere idunitter, har Gymnasiesamfundet siden 1989 ikke ligget nede i mer enn et år, det vil si at det har vært medlemskontinuitet og mer eller mindre kontinuerlig drift fra 1989 og frem til i dag.

Dagens Gymnasiesamfund har verken avis eller referat av møtene. De arrangerer egne debatter og debatter i sammen med andre. Vi må tro at dagens gymnasiaster får dekket sine utrykksbehov og behov for bekreftelse igjennom blogger og sosiale medier. Gymnasiesamfundet av 2011 har også ulike undergrupper som ” Idun cinematek union” og “byduenes interesse-organisasjon” De er meget aktive med styremøter i midtimene og 50-60 deltagere på møtene.

Det digitale Idun?

De siste ti til femten årene har de digitale bloggene og diskusjonsforumene på nett skapt en arena som på mange måter ligner på gymnasiesamfunnet. I ly av et pseudonym kan vi relativt fritt øve våre retoriske evner, kunstneriske ambisjoner eller hat til medmennesker. Forskjellen er at vi ikke trenger å forholde oss til våre medmenneskers reaksjoner på det vi legger ut på nett. Vi ser dem ikke, og møter dem mest sannsynlig ikke. Det fysiske møtet mellom mennesker uteblir. Det er vanskelig å tørke digitale tårer, og en digital *klemz* varmer ikke like mye som en skikkelig arm rundt skulderen. Det er vanskelig å danse med en digital partner.

I et referat fra januar 1914 nevnes det at timen etter møtet som sedvanlig ble benyttet til dans, og i januar 1950 blir innkjøp av nye grammofonplater til dansen et hett diskusjonstema. Idun var altså ikke bare avis og debatt. Idun var en møteplass utenom skolen der elevene kunne møte likesinnede. For ikke å snakke om muligheten for å møte det annet kjønn. Det er ikke få kjæresteforhold med påfølgende ekteskap og produksjon av en ny generasjon idunitter som har startet med krangel fra Iduns talerstol. Da jeg var med å gjenoppstarte idun i 1989 var behovet for en arena utenfor idrett, kristendom og partipolitikk en av drivkreftene. For mange var selvfølgelig det å treffe noen, få seg en kjæreste, det mest fremtredende motivet for å sykle ned til Grotten i regnet For atter andre var muligheten for å skaffe publikum til sine mer eller mindre veformulerte dikt, historier og argumentasjonsrekker det viktigste.

I dag får gymnasiastene dekket nesten alle disse behovene gjennom digitale og sosiale me-dier. Idun har i 125 år tatt i bruk teknologien når det har passet henne og er i dag selvfølge-lig på facebook. Det er likevel muligheten for å møtes ansikt til ansikt, ”in real life”, som jeg tror vil bli Iduns fremste funksjon og styrke i fremtiden. Det finnes mange digitale møteplas-ser, men det finnes etter hvert få steder i den analoge og virkelige verden der en 17-åring kan ”utvikle sin ånd utvikle og letthet i å uttrykke seg i tale og skrift” i en trygg ramme, og kanskje få en klem. I årene som kommer tror jeg dette blir stadig viktigere.