Ulvehammen

For dem som gidder å lese magasiner for unge vellykkede mennesker, for eksempel GQ eller Cosmopolitan, er det en artikkel som ofte går igjen. «Hvordan kle seg for å få drømmejobben». Jeg har alltid ment at dette er noe stort sprøyt. Dersom du eier en bedrift og seriøst forsøker å tjene penger så har du ikke «råd» til å la utseende og klesstil bestemme hvem som ansettes. Du må ta den personen som er i stand til å gjøre den beste jobben.

 

De tre siste årene har det gått opp for meg hvor feil jeg har tatt. Selv har jeg ikke brydd meg med klær overhodet. Jeg går i det samme på jobb som på fritiden, det er stort sett dongribukse og genser. Jeg skifter jakke etter årstiden, men ellers er jeg riktig så kjedelig i klesveien.

 

Jeg er ikke alene om å være kjedelig, men jeg har jo registrert at noen dresser seg litt mer opp for å gå på jobb. Jeg møter dem på jobb og jeg ser dem av og til på fritiden og registrerer forskjellen.

 

Da vi for halvannet år siden åpnet en ny butikk la jeg merke til en av de nyansatte selgerne. Først og fremst fordi han smisket så j**lig med meg da jeg kjørte systemopplæring på dem, og totalt ignorerte meg når noen høyere i systemet var i nærheten. Under byggingen og innredningen gikk han i en ren kjeledress  der andre hadde skitten joggebukse og t-skjorte og etterpå gikk han i mørke bukser, skjorte og nypussede sko. Han var en pen og velkledd ung mann, det var ingen tvil om det. Han var også meget ambisiøs og ble fort avdelingsleder. Det tok mindre enn tre måneder. Dette er jo vel og bra, men for meg som satt på statistikker og rapportering så la jeg jo merke til at han hadde høyere feilfrekvens, flere kundeklager, mindre mersalg, og større gjennomtrekk i på personalet i avdelingen enn de andre. Han var rett og slett feil mann på feil sted, og var ikke særlig dyktig til det  han drev med. Han sa de rette tingene, men i praksis så gjorde han noe annet. I fra min kontorpult i en annen by var det opplagt at han ikke ville være så lenge i stillingen.  Jeg fikk rett.

 

Før et år var gått hadde han fått en høyere stilling som produktansvarlig på hovedkontoret, og jeg forsto ingenting. Fremdeles var feilfrekvensen høy. Han sprengte budsjetter, produktgruppen hans solgte mye dårligere enn før han overtok, det var høyere returprosent på produktene han hadde valgt ut og ikke minst så forsvant produktassistentene hans til konkurrentene i en fart. Dessuten stakk han seg ut med å være den eneste utenom den nyansatte administrerende direktøren som gikk i dress på jobb, med skjorte og slips og hele pakken. Det var fra mit synspunkt gjennomskuelig og påtatt.

 

«Ingen med vettet i behold kommer til å falle for det trikset» tenkte jeg. Innen et halvt år hadde han overtatt den mest prestisjetunge produktgruppen i firmaet på bekostning av hun som hadde hatt jobben i fire år og høynet inntjeningen for hvert år. Den stillingen har han nå, men jeg har registrert at markedssjefen har sagt opp og ryktene sier at en etterfølger allerede er klar…

 

Jeg skriver denne historien fordi jeg, som dere vet, ikke har hatt det så greit på jobben i det siste. Det siste året har vært merkelig. Jeg har tidvis følt meg direkte mobbet og på gode dager totalt oversett. Jeg har vært alvorlig nær ved å sykemelde meg og har fått familien min med på at min tid her i firmaet går mot slutten; uansett…

 

I går var vi på en liten sosial tilstelning på jobben til fruen, og siden dresskoden der hun jobber er «stiv og kontinental» måtte jeg iføre meg en kortermet sommerskjorte og et par pene bukser. Siden de likevel var brukte, men ikke skitne så gikk jeg på jobb i dem i dag.  Det første som skjer er at Adm. Dir. hilser meg «god morgen» i gangen. Han har ikke snakket til meg på to måneder, og da var det noen sure oppgulp om at jeg var sen med en rapport. Da jeg hentet en utskrift på skriveren litt senere slo han av en spøk til meg.

 

«Øy! Mannen har fått seg noe i går…” tenkte jeg ganske så uærbødig. Litt etter kom avtroppende markedssjef forbi «Det var flotte tall i går!» sier han med et stort smil.  Joda, det var flotte tall, men det hadde vi også i hele mai uten at han fant det verd å nevne. I lunsjen traff jeg styreleder og Salgsdirektør foran kaffeautomaten. De slo av en spøk, lurte på når jeg skulle ha ferie og kom faktisk med noen kommentarer som med litt godvilje kunne oppfattes som skryt av en rapport jeg har jobbet mye med. «Dette er ikke sant» tenkte jeg «Er grunnen til at jeg aldri helt har kommet under huden på folkene her at jeg ikke går i skjorte? Ut ifra plasseringen min på organisasjonskartet er det ikke «feil» av meg å dresse litt opp, men jeg føler meg bare ikke komfortabel i dress og slips. Jeg har nevnt det før, dette er et plagg jeg ifører meg ved kirkelige handlinger og på 17. mai. For meg blir det helt feil å gå i slips på jobb, men nå er jeg så fordømt nysgjerrig at jeg den stunden jeg velger å bli her så skal jeg eksperimentere litt med påkledningen min og se om det har noe å si for hvordan jeg blir behandlet og oppfattet. Rapport følger…