Jobbsøknader burde være en studie som litterær genre verd.
Jeg forsøker å balansere mellom å trekke frem mine kvaliteter uten å virke selvgod, få frem bredden i min kompetanse uten å virke oppramsende, og fremfor alt: Beholde formspråket uten å bli kjedelig. Ha brodd uten å virke farlig..
Søknadsbrevet er selve nøkkelkortet som skal få deg i en ansikt-til-ansikt dialog med den potensielle arbeidsgiveren. Det er dette brevet som skal pirre nysgjerrigheten deres nok til å ta opp telefonen og slå et av numrene øverst på CV-en.
«hei, det er Guro Gregersen fra Kickmeinthe AS. Jeg har sett søknaden din og ville gjerne ha en prat med deg. Passer førstkommende tirsdag kl 1400?»
Selvfølgelig passer tirsdag kl 1400. Hvis det av en eller grunn ikke passer stiller du til samtalen med 5 minuspoeng, og da skal det mer til en nypussede tenner og nystrøket skjorte for å komme opp på null. Jeg går ellers stort sett kun i skjorte ved kirkelige anledninger. Barnedåp, bryllup, begravelse. Dette vil en dreven intervjuer se og det kan ha to effekter. Enten setter de pris på at jeg har gjort meg umake, eller så irriterer det dem at jeg forsøker å gjøre meg til noe annet enn jeg er. Det er en 50/50 sjanse.
Det er mye psykologi i en god søknad. Som nevnt skal man holde formspråket, men ikke bli kjedelig. Alle vil jobbe med en komiker, men ingen vil ansette en. Ingen vil jobbe med en pedantisk formalist, men det er dette som er idealet i en godt skrevet søknad. Den skal være fri for skrivefeil, både ortografiske og grammatiske. Den skal inneholde en del faste elementer som «jeg søker på stillingen.» og » jeg kan tiltre på tre måneders varsel.» Ganske kjedelige greier, og i seg selv ganske opplagte og unødvendige. Du hadde aldri skrevet et brev vedlagt CV om du ikke søkte stillingen, og dersom du er i fast jobb er det som regel tre måneders oppsigelse, det kunne ha vært et poeng å nevne hvis du har lengere eller kortere oppsigelsestid, men formen krever at du tar det med. Det er altså ikke rom for mye sprell i en søknad. Samtidig er det denne som skal få dem til å myse over CV-en og gjøre seg opp en mening om hvorvidt jeg har de formelle kvalifikasjonene i orden. I så fall kan de sjekke de personlige egenskapene; altså kalle inn til intervju. Vi må derfor bruke de viremidlene vi har. Farget papir, en annen skrifttype en ”times new roman” (vel og merke en som er god å lese), en setning om et spennende sted du har jobbet, noe kult du har gjort eller noe sånt.
Som sagt er dette søknadens egentlige og eneste formål, å få dem til å ville møte deg. En dame jeg hørte om ble alltid hentet inn til intervju. Hemmeligheten viste seg å være en liten setning i søknadsbrevet «Jeg har ellers et representativt utseende og trener jevnlig» Hun visste at utvelgerne ofte er menn og appellerte til deres mer primitive sider, det er et råttent triks, men bevares, det virket.
En annen hadde på CV’en sin et avsnitt om «sikkerhetsklareringer» og hevdet der at han var klarert for «Top secret», da han ble spurt på intervjuene om hvor han hadde fått en slik klarering svarte han alltid «Det har jeg ikke lov til å si. Det er hemmelig.» Det var selvfølgelig sprøyt fra ende til annen, men veldig få ville kunne motbevise påstanden, og denne lille kuriositeten gjorde at 1. han ble innkalt til intervju, og 2. Han ble husket i den videre behandlingen. Begge deler er viktig.
En annen dag skal jeg skrive om «jobb-intervjuet»