Mitt personlige 666 sto og toet sine hender da jeg kom forbi.
Han ga meg et smil. Et ekte smil. Ikke et sånt grin der tennene blottes i den ene munnviken, men et ekte smil som gikk helt opp til øynene og laget små smilerynker rundt øynene.
I et lite øyeblikk undret jeg meg på om det kanskje er meg det er noe i veien med. Om paranoiaen og angsten er helt ubegrunnet.
Skulderne mine sank automatsk to millimeter nedover og jeg tenkte på fredagens grillmat og magnumflaske med portugisisk kvalitetsvin.
Rett etter på så jeg ham i enden av gangen. Han sto med fronten mot meg og hendene hengende langs siden og litt ut fra kroppen. Han tøyet fingrene klar til å trekke. i munnviken så jeg en gulltann blinke.
Jeg har aldri likt meg på teateret egentlig…