melankolsk dato

Dagen i dag er en melankolsk dag. Ikke bare er det første dagen etter ferien, men det er også noe annet.

Bakgrunnen er som følger: Som unge og pene menn dro tidligere omtalt kammerat og meg til Danmark på sykkeltur. Begge var i rimelig god form, hadde rimelig
greit med penger og jeg var godt kjent i landet som jeg regner som mitt andre hjemland. Vi fant på mye sprell og min dydige venn fikk sitt første møte med dansk alkoholpolitikk og prisnivå. Det holdt på å gå riktig galt mange ganger disse to ukene. Det var i august 1988

Av en eller annen merkelig grunn var begge så godt som ukyssede, og det var nok et ikke ubetydelig mål for ferien at vi skulle skaffe oss mer erfaring med

det annet kjønn. Slik ble det ikke. Nerder er nerder og tenåringsfrøkner lukter oss på ti skritt og går helst utenom. Derfor var det bare et lite nesten-eventyr i en campingvogn vi kunne regne som erfaring og strengt tatt besto den erfaringen i at vi hadde sett en del hud og sovnet i en kjønnsblandet klynge. Ikke noe å skrive hjem om altså.

Vi tok båten hjemover den 8. august. Året er 1988 og datoen er 8. august. 08.08.88. På båten traff vi tre andre gutter av den ikke-nerdete typen, men som vi hadde gått på skole med. De var pene, kjekke og drev med idrett. Kammeraten min og meg var frikete, interesserte oss for politikk, kultur og naturfag. Vi regnet sjakk som idrett god nok for oss. Sportsgutta satt bak på dekk og nøt de siste dråper med lovlig sprit. Vi slo oss i lag med dem
og etter en stund inviterte våre mer erfarne venner tre franske jenter på vår alder til å slå seg ned. Samtalen var noe anstrengt ettersom franskmenn generelt er dårlige i Engelsk og våre tre venner var for lite skoleflinke til å klare seg nevneverdig på hverken fransk eller engelsk. Vi anstrengte oss virkelig for etter vår målesstokk var jentene råflotte.

Den ene av jentene snakket brukbart engelsk og det samme gjorde kammeraten min og meg. Noen ganger betaler det seg å følge med på skolen.

Etter en halvtimes tid hadde vi etablert en tolketjeneste som gikk ut på at de norske snakket til meg som oversatte til engelsk til den ene av franskmennene. Hun oversatte så til sine venninner. Det humpet og gikk. Spørsmål og komplimenter ble simultanoversatt begge veier og etterhvert ble samtalene både vovede og avanserte. Det var ikke fritt for at ordforådet mitt ble presset til yttergrensene når våre tre erfarne sjekkere pluss min amatørkammerat skulle ha meg til å bedåre utlendingene på deres vegne.

Utover kvelden gikk de språkfattige lei og begynte med tradsjonell flørting som kasting av isbiter, sugerør og annet de hadde for hånden. Jeg pratet fortsatt med min medtolk og vi beveget oss etter hvert ut på dekk for å få litt frisk luft. Det var en varm augustnatt. Det var månelyst og stjerneklart. Vi kunne se noe jeg antok var Lindesnes fyr, og vi så lys fra land. Hun la hånden rundt meg og rusket meg litt i håret. Vi snudde oss mot hverandre og kysset. Kyssene ble modigere Vi satt oss ned på en livbeltekasse og råklinte. Tiden sto stille.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt slik, men det lysnet av dag og jeg spanderte etterhvert frokost i kafeteriaen før vi fortsatte kliningen. Båten rundet Tungenes og vi fikk oss en god og befriende latter da jeg oversatte navnet. Tiden var kommet da jeg måtte samle opp bagasjen min og gjøre meg klar til å gå i land. Min nye venninne skulle videre til Bergen.

I foajeen ved gangveien satt mine venner fra kvelden før. kammeraten min var litt mellomfornøyd. Glad på mine vegne, men sur fordi jeg hadde stukket av med tolken og dermed, i hans øyne, torpedert sjansene hans for et tilsvarende opplegg. De tre andre norske var mer lattermilde over at noen hadde giddet å kline med nerden en hel natt. Jeg var ør, lykkelig, og likevel trist fordi jeg ikke skulle se henne igjen. Vi skrev ned adressene våre på en spykopp jeg rev i stykker for anledningen, og vi lovet å skrive. Jeg hadde mest lyst til å bli med videre til Bergen, men gikk likevel med motvillige skritt i land på Strandkaien. I trappa oppover i gamle Stavanger stod jeg med bagasjen og sykkelen og vinket til henne som stod ved rekka flere etasjer over. Jeg stod der til «Bolero» gikk fra kai og hun forsvant utover byfjorden. Da trillet jeg hjem, med et lite stopp på Torvets kolonial for å handle brevark og konvolutter.

Vi skrev sammen i nesten to år. Plutselig sluttet brevene å komme og jeg sluttet å sende. Jeg vet ennå ikke hva som hendte og jeg har flere ganger lurt på hva det ble av henne. Er hun gift? Har hun barn? Selger hun fremdeles krydder og planter på torvet i Martigues? husker hun 8. August 1988?

…