Grønsj 1991 – Ereksjoner forbudt

Det er september 1991. Jeg har bodd i Bergen i tre uker. Jeg er i gang med ex-phil og metode. Det er de samme folka begge steder. Jeg er introdusert for begrepet «kollokvie».

Vi har kollokvie tre ganger i uken. En gang på HF-bygget på Sydneshaugen, en gang på Dragefjellet og en gang i Grieghallen av alle steder. Hvorfor vi ikke kunne ha alle tre på samme sted er en gåte, men vi begynner å bli vant til UIB’s byråkrati etter hvert.

Vitenskapsteorien går greit, Filosofihistorie er dørgende kjedelig, men går i og for seg greit. Logikken sliter jeg med. Det kom neppe som noen overaskelse på mine omgivelser at logikk ikke er min sterke side.

Mine medstudenter på kollokviegruppen min kommer med tre unntak alle fra bergensområdet. Jeg holder meg mest med Eivind.

Eivind er fra Gudbrandsdalen og snakker dialekt. Dialekten her bare såvidt forståelig for oss byfolk, og bruker gramatikk og ordstilling fra 1300 tallet. «Ska øss gå i kantinum?» spør Eivind. «I he tvende tikrone i broka. e gjer på kaffi!» sier han så og vi stirrer måpende og uforstående til vi får decifferert meldingen.

En jeg ikke er så mye sammen med men som jeg legger merke til er Alvilde fra Stord. Hun er to meter høy, men hverken spinkel eller godt-i-hold. Alle proporsjoner står i forhold til hverandre. Totalintrykket er imponerende. Hun er nyforlovet og nyforelsket, men typen jobber i England og er bare i Norge annenhver måned. Vi andre aner at dette ikke er det beste utgangspunktet for et forhold, men holder klokelig kjeft. Jeg burde i alle tilfeller ikke snakke for høyt som har kjæresten min i Stavanger. Det gvil helst gå godt tenker jeg.

Husverten min har det med å komunisere med oss leietagere ved hjelp av post-it lapper. Det henger post-it lapper overalt. På speilet i gangen, over telefonen, henger en lapp:

«Dersom noen ringer og vil ha leilighet så vennligst gi meg beskjed!!!»

Akkurat som vi ikke har annet å gjøre enn å være telefonvakt for dusten. Det henger også en lapp med påskriften:
«Max. 10 minutter pr. samtale!!!»

og da snakker vi inngående samtaler. Telefonen er naturligvis stengt for utgående. I 1991 hadde vi ikke mobiltelefoner i allmen bruk. Når jeg skulle ringe hjem og klager over været i Bergen, maten på studentkantina og mangelen på fremdrift og forståelse i det faglige så måtte jeg finne en telefonautomat og mate den med mynter eller telekort. Det ble stort sett en av telefonkioskene utenfor grieghallen.

På døren min hang det en dag en lapp.
«Jeg vil gjøre oppmerksom på at det ikke er tillat med overnattingsgjester uten nærmere avtale!!!»
(Alltid disse fordømte utropstegnene.)

Hva betydde egentlig meldingen? Jeg hadde da ikke hatt noen overnattingsgjester. Hadde det enda vært så vel. Jeg slo meg til ro med at lappen nok var myntet på noen andre. Jeg finner snart ut at dette var husvertens oppfatning av å gi skriftlig beskjed om endringer i leiekontrakten. Det kom til stadighet nye tilegg.

«forbudt å lage mat etter kl 2200!!!!».

«Ikke åpne døren for folk du ikke kjenner!!!»

og så videre.

En hard morgen etter en hardere kveld rusler jeg opp i dusjen jeg deler med ti andre. Det er tomt i huset. Alle har gått enten på jobb, universitet eller arbeidskontor. Jeg er trøtt, gretten og aldri så lite fyllesyk.

Jeg konstaterer at noen har knabbet barberskum av meg, det går ikke an å ha noe i fred her i huset. maten forsvinner i kjøleskapet, kaffen forsvinner fra kjøkkenskapet og nå altså barberskum.
Jeg bestemmer meg for å ta alle toalettsakene mine med meg ned på mitt eget rom.

Jeg går inn i dusjen og ser at noen har klistret opp en post-it lapp inne i dusjen:

«Ereksjoner forbudt i dusjen!!!»

Det var ikke tvil om hvem som hadde hengt den opp. Utropstegnene var ikke til å ta feil av. Det var den godeste husvert. Jeg regnet med at det var et utslag av selvironi og ruslet ned på rommet mitt, fant en gul lapp selv og skrev:

«Er det lov med en liten grisevits blant venner?»

Ruslet så humrende fornøyd ut for å gå i jazzklubben.

Da jeg kom hjem på natten gikk jeg på badet for å slå lens. Det hang en lapp under min lapp:

«Dette var ikke en spøk!!! Slikt svineri henvises til toalettskålen!!!!!!!!»

Det var da jeg virkelig bestemte meg for å flytte.