livet (om 30 års kriser og sånt)

«Livet er så svært» som Odd børresen sier. De siste ukene har livet truffet meg med full tyngde i bakhodet. Kall det 30-års krise tre år for seint. Kall det hva fanden du vil. Faktum er at jeg så smått forlater den mentale 18åringen jeg har vært.

Merker det først og fremst på mimringen min. Jeg sitter og stirrer i veggen og forsøker å komme på navnet på de folkene jeg diskuterte politikk med i Bergen. Jeg forsøker å huske året på Geografi og særlig ekskursjonen til Mjøsbygdene. EJg kan da ikke ha vært full hele tiden? Men jeg husker så lite av det. Pensum sitter sånn passe. Ikke verst etter 13 år uten å praktisere det?

Men krise? Det er nok steinmuren om gjør det. 15 tonn stein har blitt lødd opp i en støttemur på den ene siden av huset. Huset er mitt. Jeg har bygd det sjøl. Den mentale 18-åringen, la oss kalle ham Karl M., bygde det. han er fremdeles med når det skal planlegges, tegnes og tas tunge tak. Han er derimot ikke med på stell og vedlikehold. Når det skal males så stikker han. Når trappa skal sopes og spyles for sand, jord, og leire, så er han borte. Da er det den voksne og ansvarsbeviste familiefaren som må trø til.

Når fruen er i stemning til litt kveldskos så er han på pletten, klar som en amerikansk okupasjosstyrke. Når fireåringen spyr ut senga klokken 0330 natt til tirsdag så er han borte som en fjert i motvind.

Det er litt frustrerende når han ikke er til åstole på. Jeg hadde trengt en pågående, selvsikker og engasjert 18-åring i hverdagen. Men han er oftere og oftere ute til lunch eller hva nå 18-åringer i dag gjør. OG det er der krisen ligger..