Det ingen skulle tro kunne skje, har skjedd.

Det ingen skulle tro kunne skje, har skjedd.

I U.S.A, den vestlige populærkulturens fyrtårn, den kulturelle smeltedigelen som har gitt oss blues, jazz, country og rock har man valgt en president som i retorikk og uttalt politikk ligner svært mye på fascistene verden opplevde på 30-tallet. Trump får da også støtte fra ytre høyre, inkludert, men ikke  utelukkende fra, Ku-Klux-klan.

 Han har i hele valgkampen appellert til de mørkeste og ynkeligste av menneskenes dårlige egenskaper og det har gitt gode resultater.

I likhet med sine europeiske meningsfeller 80 år tidligere lover han også jobb til alle og økt velstand for arbeiderklassen.

Samfunnsvitere verden over sloss om hvem som har den beste analysen for hvorfor det gikk så galt som det gikk. Et engasjement som bare er overgått av de samme universitetsutdannede medienissers forsikringer på forhånd om at Trump aldri ville bli valgt.

Kanskje var det siste en ren ønsketenkning?

Hillary Clinton fikk flest stemmer i byene med de såkalte Ivy League-universitetene, som av mange anses for å være de beste universitetene i USA. Dette er for eksempel Harvard, Princeton, Yale og Columbia. Det som kjennetegner et ekkokammer er at vi får bekreftet og forsterket de meningene vi allerede har. Det er de vi omgås og sosialiserer med som former våre holdninger og meninger. Når vi da både på studiested eller arbeidsplass og i sosiale medier får bekreftet og forsterket at Hillary er Donalds overmann så blir også tanken om at han faktisk kan vinne ganske fjern.

I U.S.A som i resten av verden er det et mindretall som tar høyere teoretisk utdanning. Det store flertallet gjør det ikke. At det blant statistikere, samfunnsvitere og økonomer derfor blir et eget miljø der tanken om en bøllete fascistlignende rikmannssønn som president er fjern er ikke rart. Når vi vet at det som er igjen av journalister i de store avisene også rekrutteres fra de samme miljøene så blir skylappene og fornektelsen ikke så underlig.

For resten av befolkningen, som bare i liten grad forholder seg til universiteter og lange avisartikler, står valget mellom en typisk bøllete alfahann som «sier det som det er», tjener penger og går med caps og en kvinne fra akademia som holder dyre foredrag for fiffen og går i smarte drakter.

Dette er situasjonen frem til valgdagen, og utover valgnatten.

Når jeg legger meg natt til onsdag er det fremdeles få som for alvor tror at U.S.A vil velge en kunnskapsløs bajas med enkle løsninger på vanskelige spørsmål. Når jeg våkner neste morgen, og resultatet er klart, får jeg samtidig se på TV hvordan nyhetene er mottatt i de to ulike leirene.

Tristhet hos Clintonleiren og latter hos Trump. Ikke så rart. Den ene leiren vant og den andre tapte.

Så kommer dagene etterpå. Opptøyer på universitetsområder og i bysentra. Intervjuobjekter som begynner å gråte på TV når de blir spurt om valgresultatet. Ansatte I Det hvite hus som er kledd i svart og ser ut som et begravelsesfølge når Obama holder en tale om valget. Vi ser i det store og det hele et land som er redd for hva som kommer.

Børsene verden over som faller og gullpris som stiger. Rikingene forbereder seg på kaos og ufred. De trekker pengene sine ut av usikre aksjer og kjøper håndfaste verdier.

Her i landet blir forsvarspolitikk plutselig et tema. Forsvarsministeren lover mer penger til forsvaret, «men det var planlagt for lenge siden». Utrygghet

U.S.A har sin andel av raringer i sjefsstolen, men de har alle enten vært inteligente og oppegående mennesker eller i det minste hatt slike folk med seg. Vi ser ikke det med Trump, og derfor skjelver verden i buksene.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.