Grønsj 1992 – Solskinn og mørke

Det var en flott onsdagsmorgen og jeg var på vei ut på handelshøyskolen for en forelesning.

Institutt for geografi hadde noen enkeltforelesninger der, offisielt fordi det var trangt om plassen i auditoriene på Høyden, men vi gjennomskuet ganske tidlig at den egentlige årsaken var at professorene med kontor der ute ikke ville kaste bort sin dyrebare tid på å ta seg inn til Sydneshaugen og krangle med parkeringsvaktene.

Greit nok.

Noen av oss syklet ut, men de fleste studentene tok likevel buss. Selv skulle jeg ta buss nummer en fra Torget, men da jeg kom ut i Strangebakken og solen fra skyfri himmel traff meg bestemte jeg meg for å gå rundt vågen og ta bussen ifra SAS hotellet i stedet. Kanskje jeg ble litt forsinket til forelesningen, men det fikk bare bli sånn. Slike dager måtte man bare nyte.

Jeg ruslet sakte men målbevist over klosteret og ned til gågaten, over fisketorget der jeg kjøpte meg et rundstykke med røykelaks og nøt den friske smaken mens jeg krysset gaten mot Hansamuseet. Det var mange som trosset svevestøv og issvuller for å strekke litt på beina denne onsdagen, folk smilte til hverandre.

Utenfor «bryggen sjømat» stod en mann hvitt plastikkforkle og lot solstrålene varme ham i ansiktet. Restaurantene og pubene var i ferd med å åpne, og jeg måtte smile litt for meg selv med tanke på at jeg selv mentalt fremdeles var på morgen, mens byen hadde vært oppe i flere timer og så smått var innstilt på lunch.

Da jeg passerte madam felle holdt noen på å riste en matte i døråpningen og jeg fikk et glimt av et menneske som satt med en halvliter i det ellers tomme lokalet. Jeg gikk noen meter før det gikk opp for meg at jeg hadde kjent igjen personen som satt der. Jeg stoppet opp og lot inntrykket synke litt før jeg snudde og kikket inn døren. Jo da, jeg hadde hatt rett. han satt alene og drakk øl, midt i uken, midt på formiddagen.

Når du er 20 år gammel er dette tegn på at noe er galt, og jeg tenkte meg litt om før jeg gikk bort til ham. Jeg er vanligvis ikke så veldig interessert i alle andre sine problemer. Som regel har jeg nok med mine egne, og det er ikke alle som liker at vi blander oss heller.

«pokker heller» tenkte jeg. Dersom en kompis sitter og bøtter øl alene når han ikke burde så får han heller blir sur hvis jeg blander meg.

«hei» sa jeg og satte meg ned ved bordet hans.

«ønf..» fikk jeg til svar, og blikket han sendte meg bar preg av mye alkohol og lite søvn. Jeg satte sekken min under bordet og kikket meg rundt.

Bartenderen, en mann i 60 årene som hadde vært ute en vinternatt og to før kom bort tilbordet.

«Tror jeg vil ha kaffe» sa jeg «Få to kopper»

«Kaffe ska bli, eg setter på en kanne eg» sa mannen og kikket bort på kompisen min

«Ja vel, her stod det jo til» sa jeg

«hmpf..» gulpet kompisen

«Du trenger ikke å si noe, men jeg foreslår at du går over til kaffe og fast føde nå» Han sukket bare

«Hvor lenge har du vært på fylla nå» spurte jeg

«Går morges»

«Hvem har du vært sammen med så lenge?»

«ingen»

«har du gått på fylla i halvannet døgn alene?»

«hmpf..» Han nikket

«Eg e så jævla trøtte»

«hvor sov du i natt da»

«vett’kje, tror’kje eg sov. Satt på ein benk»

Han var helt ute.

De gangene jeg hadde sett sånt før var det enten noe som hadde bygd seg opp over tid, noen som hadde dødd eller så var det damer inne i bildet.

Siden han før helgen hadde vært seriøsiteten selv og ryktene om dødsfall spres rakt gjettet jeg på det siste. Problemet var bare at jeg ikke hadde hørt noe om at han skulle ha hatt noen faste damer på gang, selv om han slettes ikke var uinteressert og de ikke var uinteressert i ham. Han var en hyggelig og morsom kar, men ikke akkurat noen damemagnet.

«damer?» spurte jeg Han sukket og la hodet på bordet. Bartenderen kom med kaffe.

«Damer?» spurte han. Jeg nikket.

«Kaffen er på huset» sa han og klappet meg på skulderen. Han satte hele kannen på bordet og gikk bak disken for å pusse glass.

Vi drakk en kopp kaffe og jeg avskrev forelesningen. Da han så ut til å være konsentrert nok ti lå føre en samtale slo jeg til.

«Nå må du fortelle, få det ut. Er det noen jeg kjenner?»

Han fortalte.

Etter jul hadde han helt tilfeldig flere ganger havnet ved siden av denne jenta på vorspiel og nachspiel. De hadde begynt å dumpe borti hverandre på de merkeligste steder, og det hadde til slutt blitt en stående vits mellom dem.

«Jeg husker henne» sa jeg

«Søt, liten, langt brunt hår, blå øyne, indiske skjerf»

Han nikket.

Uken før hadde det vært «film og vaffel» på Hulen, og på natten hadde de begynt å kline i Nygårdsparken og senere, på hybelen hennes i Sandviken, hadde de gått enda lenger. I dagene etter hadde de spist lunch sammen på dagen, han hadde laget middag til henne og de hadde tilbrakt nettene sammen. Han la planer om sommerferie sammen med henne, om rødvinssamtaler og hvitvinsfyll ved strandkanten. De snakket, klinte spiste og studerte. Begge hadde forlatt sine respektive lesesaler for å kunne sitte ved siden av hverandre på nøytral grunn. De hadde latt fingrene få fritt spillerom med hverandre under benkene på russisk lesesal.

Det hadde vært perfekt, det hadde vært hett og for ham hadde det vært begynnelsen på noe som skulle vare.

«Kanskje livet ud, eg så oss som pensjonistar på kver sin fluktstol i hytteveggen. kaffe på termos, røde geranium og ein reiseradio.»

Så, på søndag hadde de sittet nakne i sengen hans uten å si et ord. De hadde bare kikket på hverandre, og så begynte hun å grine. Hun hadde hulket og han forstod ingenting, Han hadde spurt og han hadde trøstet men det kom ingenting ut av henne som kunne forklare hva som skjedde.

Til slutt kledde hun bare på seg og gikk. Han hadde gått igjennom hvert minste lille ord og alle ting han hadde gjort hele helgen uten å finne noen årsak til det som skjedde. Han hadde gått alle stadier fra fortvilelse til sinne. Mandag morgen hadde han ventet på henne utenfor Mat. nat bygget men hun kom ikke og han hadde da gått hjem til henne. Først var det ingen som åpnet når han banket på, men så kom det fottrinn og en fremmed kar åpnet opp. Han hadde bare et håndkle rundt livet. Han hadde spurt etter henne, og mannen ropte navnet hennes inn innover hybelen. Hun hadde en pyjamasbukse og t-skjorte på seg. Han kunne se at hun ikke hadde noe under t-skjorten. Før han fikk sagt noe sa hun at hun ikke kom på forelesning og at de skulle snakkes på fagfesten fredag.

Han hadde snudd og gått.

Resten av dagen kunne han ikke huske. Han hadde gått rundt i gatene trodde han. Natten hadde han ligget og vridd seg i sengen, slått knyttneven i puten, travet frem og tilbake på gulvet og til slutt sovnet i en stol. Tirsdag morgen ville han gå ut til henne igjen, men på veien dit hadde han sett dem hånd i hånd på vei mot flaggruten. Hun i sid svart kåpe han i uniform. Før de så ham hadde han gått inn nærmeste dør som viste seg å være Børs kafé. Derifra hadde det gått som det hadde gått.

Kannen var tom, kompisen min fremdeles full og forelesningen min over for lenge siden. Madam felle hadde begynt å fylles med folk. Jeg fik ham med meg ut, og han myste mot solen. «flott vær» mumlet han

Jeg fulgte ham hjemover. Vi stakk innom på Mekka og kjøpte fersk loff, tunfisk, sitron, majones og grovmalt pepper. Hjemme hos ham spiste vi og la litt planer.

En eller annen rabiat NRK-kjendis skulle ha konsert med bandet sitt og selv om det sikkert ikke ville bli århundrets konsert hadde det sikkert vært gøy å få det med seg. Han satt seg på sengen sin og fisket frem en gitar. Prøvde forsiktig noen grep. Tok et par bluesakorder, stemte litt. Han satt en stund slik før han reiste seg og gikk bort i bokhyllen og tok ut en bok med gitarakkorder.

«Aldri fortell någen at eg har denne bogå..» sa han og slo opp på en side og begynte å spille.

You abandoned me

Love don’t live here anymore

Just a vacancy

Love don’t live here anymore

When you lived inside of me

There was nothing I could conceive

That you wouldn’t do for me

Trouble seemed so far away

You changed that right away, baby

Love don’t live here anymore

Just emptiness and memories

Of what we had before

You went away

Found another place to stay, another home

In the windmills of my eyes

Everyone can see the loneliness inside me

Why’d ya have to go away

Don’t you know I miss you so and need your love

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *