Bergen i Januar kan være en utfordring for de fleste. Det er kaldt, surt, vindfullt og mørkt.
Lysene fra Galleriet skinner sterkere i brosteinene utenfor og sjøfartsmonumentet enn kommunens egne gatelykter, og de syv fjell sørger effektivt for å hindre ethvert inn og utsyn til resten av verden.
Jeg er likevel i godt humør. Studielånet er kommet og jeg har fått lønn for jobbing i julen. Jeg føler i likhet med resten av studentene at jeg har råd til alt i hele verden. Likevel; de fleste av oss har vett nok til å sette bort nok penger til husleie frem til juni. Jeg tar dessuten høyde for et vist matbudsjett som i hvert fall skal dekke makaroni og ketchup de siste to månedene før sommerferien. ”Det gjelder bare å holde seg i live til sommeren kommer” sier Stoffa da vi sitter over en øl på Cafe Opera en kveld.
Vi venter på Jon som skal møte oss. Han er uvanlig sein til ham å være.
”Når sommeren kommer er det Kalvøya og Roskilde. Det er fisketurer og pølsegrilling, men det fineste er at vi kan bo gratis, spise gratis og hvis foreldrene er av rette slaget drikke hjemmelaget vin til krampa tar oss.”
Det hele holdt på å utarte til en lengre diskusjon om hjemmelaget vin generelt og min herostratisk berømte plommevin fra russetiden spesielt, da Jon kom slentrende inn døra.
– Hva snakker dere om?
– Alkohol
– jaha? Skal du pushe sprit på Stoffa også nå?
Et strengt blikk fra meg fikk ham til å tie stille, men skaden var allerede skjedd.
”Så du har tilgang på sprit?” spurte Stoffa og lyste litt opp
”Hysj!” sa jeg
”Hvem er det som skaffer sprit?” Kom det fra nabobordet.
”Takk skal du faen meg ha!” Sa jeg til Jon som så ut som han skulle sprekke av latter.
Jeg så ikke humoren. Sist jeg sjekket var det ulovlig å distribuere smuglersprit, og jeg tvilte på at min status som fattig student ville gi meg noen som helst fordeler i rettsystemet. Jentene på nabobordet var plutselig veldig interesserte i oss tre. Det tok ikke lang tid før vi delte bord og innen midnatt var vi gode venner alle sammen.
Jeg gjorde en avtale med en av dem om at jeg i løpet av uken skulle komme hjem til henne med 1,5 liter og vi ble enige om en passende pris. Adresser ble utvekslet og jeg ruslet hjem som kriminell.
Noen dager senere hadde jeg glemt det hele, men fredag formiddag satt jeg på Studentsenteret sammen med noen geografifolk og diskuterte frekvensen på overhead-ark til en av foreleserne. Han var oppe i 60 ark på en forelesningstime. Det vil si 1,3 i minuttet. Vi hadde for lenge siden gitt opp å notere ned noe av det som sto på arkene, men hadde overtalt ham til å kopiere foilene opp til oss. Det var et helt kompendium hver uke.
Noen klappet meg på skulderen. Jeg snudde meg og gjenkjente min partner in crime fra tidligere i uken.
– Har du glemt meg?
– øh, nei. Selvfølgelig ikke
– Det hadde vært så deilig om du kunne levere dem i ettermiddag for vi skal ha fest i kveld.
– Ja, jo selvfølgelig
– Du har adressen?
– ja, javist, øh jo selvfølgelig. Det var på Møhlenpris var det ikke?
– Mm, når kommer du? Jeg kikket på klokken. Den var snart tre. Vi avtalte at jeg skulle være der i femtiden.
Jeg gikk raskt hjemover til Strangebakken. Stoppet bare en liten tur på Nille for å kjøpe med meg en trakt. Vel hjemme fant jeg en 1,5 liters vannflaske. Jeg hadde noen av dem. Jeg hadde begynt å kjøpe vann innimellom siden vannet i springen kunne være litt brunt og grumsete når det hadde stått en stund. Jeg fylte flasken med sprit fra dunken i skapet, tenkte meg om og helte en god slump tilbake i dunken og etterfylte flasken med vann. Litt svindel, men det er jo ingen ære mellom tyver likevel og når jeg først skulle være langer så fikk jeg oppføre meg som en også.
Jeg kikket meg i speilet og fant ut at det var ganske lenge siden sist barbering. Jeg fant frem barbersaker, men tenkte meg om og pakket dem vekk. I stedet tok jeg frem en liten saks ifra fluebinderutsyret mitt og bare stusset de ansiktshårene som vippet feil vei, og de som krøp nedover overleppen. Jeg fant frem en ren T-skjorte og en passelig ren genser. Spritflasken la jeg i bergansmeisen.
Burde jeg spise før jeg gikk? Nei, jeg tok meg heller neo mat når jeg kom hjem. Burde ikke ta så lang tid. Litt egg og bacon før jeg gikk på Hulen for å treffe Jon?
Litt før klokken fem var jeg på vei over Høyden. Villaveien, Olaf Ryes vei… Jeg hadde ingen problemer med å finne huset, fant rett ringeklokke. Det ringte et sted langt inne i bygget når jeg trykket på knappen. Et tok lang tid før hun åpnet, og da hadde hun bare en morgenkåpe rundt seg. Håret var tullet inn i et håndkle.
”Du er presis” sa hun
”Må alltid være på tiden når du gjør forretninger” sa jeg kjekt men følte meg litt utilpass, både på grunn av kledningen hennes og situasjonen.
”bare kom inn, jeg har pengene oppe” sa hun og gikk opp trappen.
Jeg kunne se et godt stykke oppover leggene hennes der hun gikk foran meg, men jeg prøvde å ikke se. Det var ikke lett.
Jeg kom inn i et stort rom. Det var sikkert fire meter under taket. Det ene hjørnet var kjøkken, motsatt hjørne var stue med sofa og TV, og i et tredje hjørne var det laget soverom. Inn til høyre gikk en dør, og jeg gjettet at det var der badet var.
”har du varene?” spurte hun
”Selvfølgelig” sa jeg
Hun fant frem penger og to kaffekopper.
”Du får være med meg å prøve”
Jeg satt meg lydig på en barkrakk ved kjøkkenbordet og tok imot koppen. Hun helte en god slump i hver kopp.
”eh, du bør være litt forsiktig, det er rein 96%” sa jeg
”pøh, du har vel tynnet den?”
”Nei” løy jeg
Hun prøvde forsiktig å nippe til sin kopp, men fant ut at det var for sterkt og hentet kaffe fra kaffetrakteren. Koppen ble fylt opp og hun prøvde forsiktig igjen. Denne gang smilte hun og tømte koppen i en slurk. Ansiktet hennes bleknet litt og hun gyste, ristet litt på hodet og hev etter pusten. Så smilte hun, rød i kinnene og med tårer i øynene.
”Fanken, kor det va bra!”
Jeg fylte forsiktig kaffe i koppen min, tok en slurk og etterfylte med kaffe. Gjorde dette et par ganger mens hun lagte seg enda en kaffedoktor som gikk rett ned. Jeg begynte å angre på denne avtalen.
En time senere var hun passelig full og jeg var ganske brisen selv. Vi hadde diskutert oss rundt og funnet felles kjente, felles skolekorpsopplevelser, vi fant felles interesser.
Tonen var blitt ganske så gemyttlig og morgenkåpen var ikke så knyttet igjen lenger. Det lot ikke til at hun brydde seg. Hun gikk til min lettelse ut på badet for å kle seg, og jeg lurte på om ikke gjestene hennes kom snart slik at jeg kunne trekke meg rolig tilbake.
Jeg kikket litt rundt i rommet. Det var god utsikt over Nygårdsparken fra vinduene. Veggene var dekorert med filmklubbplakater og plakater fra Den nasjonale scene. Over sengen hang et stort fotografi i svarthvitt. Den viste en igjenfrosset dam, i forgrunnen var det sivaks med rimfrost og litt lenger inn i bildet var en parkbenk der det satt en naken kvinne med ryggen til. Det så kaldt ut.
”ja, det var iskaldt” hørte jeg noen sa bak meg
”er det deg på bildet?” spurte jeg
”Nei, det er meg som har tatt bildet, det er en veninne av meg som sitter på benken”
” frøs hun ikke..”
”musa av seg? Jo, rimelig nærme i hvert fall”
”det var et bra bilde” sa jeg
”Takk! Vil du se flere?”
Mens hun fant frem en stor pappeske fra et skap fortalte jeg henne om mørkerommet i kjelleren hjemme. Hun var misunnelig. Selv måtte hun leie tid på et mørkerom ute på verftet, og måtte dra på papir og kjemi frem og tilbake. Hun hadde brukt av studielånet forrige semester og kjøpt seg et brukt Nikon F1 og var fullstendig selvlært. Veninnen på bildet hadde gjort det samme og de hadde trålet bergen dag og natt etter motiver og kameravinkler, tatt filmrull på filmrull, prøvet og feilet i mørkerommet og bare noen få blinskudd hadde hindret dem i å hive hele kamerautstyret på sjøen.
”det er så mange fantastiske bilder i blader og bøker, men når jeg skal ta slike bilder selv så blir det bare feil. De ser ikke sånn ut som i boka. Jeg syns fotografi er en kunstform på linje med oljemaling, det er lett for alle å gå i gang, men ikke alle orker å legge nok tid i det til å bli gode.”
Jeg kunne se at hun hadde ofret den tiden ihverfall. Flere av bildene i pappesken var svært gode, og favorittmotivet lot til å være venninnen, jeg la merke til at ingen av bildene viste ansiktet hennes. Klokken dro seg mot åtte, men ennå var det ikke tegn til noen gjester.
Vi kikket på noen flere bilder. Veninnen i ulike sammenhenger. En bakgårdskatt. Puddefjordbroen i sludd. Noen aktstudier. Jeg rødmet..
En ting er å se gode aktstudier i stort format på en gallerivegg. Når de var i 10×15 og ble dratt opp av en pappeske var det noe annet.
”Har du lov å vise disse til andre” sa jeg med grøtet stemme. Jeg hadde trang til å kremte.
Hun smilte bare.
Det banket på døren og vertinnen åpnet opp. Det klirret i ølflsker når disse ble ekspedert fra plastikkposen og inn i kjøleskapet. Jeg ryddet bildene opp i pappesken og satt den under bordet før jeg snudde meg for å hilse på den nye gjesten.
”Hei! Hva gjør du her?”
Det var en av mine kollokvie-mestudenter ifra Ex-phil. Vi kalte henne for Frøken Frost når hun ikke hørte. Hun var helt klart pen, morsom, selvsikker og sylskarp og derfor et soleklart mål for postpubertale pappagutter på ex-philfestene og Hulen. Ingen hadde likevel kommet noen vei, etter det jeg hadde fått med meg ihvertfal, tvert imot var det en kjent sak at hun frøs til dersom noen forsøkte seg på noe mer en vennlig og høflig konversasjon. Ved en anledning hadde hun rett og slett tatt allværsjakken sin og gått hjem da en av de mer innpåslitne, en kar ifra Radøy, ikke ville la henne være i fred. Ikke drakk hun alkohol heller, og jeg hadde derfor mentalt plassert henne blant de kristne jentene som universitetene har mer en sin tilmålte andel av.
Joda, jeg kjente henne igjen med en gang. Både i fra kollokvien og fra bildet på veggen.
”hrm, jeg har bare levert noe greier, jeg er på vei til å gå nå” sa jeg og merket at tungen ikke helt ville være med å forme ordene i det tempoet jeg ville.
”Du skal vel ikke gå ennå?” spurte vertinnen ”Kjenner dere hverandre?”
Jeg forklarte at vi hadde tatt ex-phil sammen forrige semester. Frøken Frost kikket bort på bordet der leveransen min fremdeles stod fremme.
”Hva slags godsaker er det dere har?”
Jeg ønsket meg et hull i gulvet jeg kunne hoppe oppi.
”Beste sort 96%” smilte vertinnen fant frem et kaffekrus, skjenket en god klunk, toppet med kaffe, og leverte venninnen som tømte koppen i noen slurker.
Jeg bare måpte. Frost blunket til meg.
”Nå? Ser du på den prektige Frøken Frost som skal bli full?”
Jeg klarte ikke å si noe med en gang, hodet jobbet på høygir. Bildet på veggen, bildene i esken, hun drakk sprit som en jernbanearbeider. Jeg tok en slurk av koppen min og forsøkte å virke kul, late som ingenting.
”ja vel, så det er i lukka selskap du tar den helt ut?” spurte jeg.
Stemmen sprakk litt på slutten. Jeg kremtet Hun satte de mørke øynene sine i meg, en leken tungespiss viste sg mellom tennene når hun smilte.
”Det var ganske tilfeldig i begynnelsen. At jeg ikke drakk mener jeg. Jeg kjørte bil, eller gikk på en penicilinkur, eller noe sånt. Det var alltid en grunn. Og da jeg så reaksjonene jeg fikk så bare bestemte jeg meg for å holde stilen bare på trass”
Hun tømte koppen og ba om påfyll.
”Kommer det flere i kveld? Spurte jeg vertinnen
”Kommer kanskje to til, men de ble nok sene”
Jeg følte det var på tide å komme seg av gårde. Jeg hadde ingen interesse av å bli kjent på Høyden som ”han som hadde sprit å selge”. Jakken min lå på en stol ved døra og jeg prøvde å virke så casual som jeg kunne da jeg ruslet mot døra og sjekket i lommene om jeg hadde nøkler og slikt med meg.
”Du skal vel ikke gå?”
”jo, tenkte det. Du vet..”
“Hør; er det en sånn kvinnegreie?”
”Kvinnegreie…?”
”Ja, ikke helt trygg på situasjonen når damene tar styring.”
”Nå Har vel ikke du tatt styringen helt da. Tror jeg. For å vær helt ærlig så er greiene at jeg ikke noen spritselger egentlig. Det var bare tilfeldigheter og jævlig lite diskrete venner som gjør at jeg er her i kveld. Jeg stikker før det blir for mange folk som kjenner til hvor du har fått sakene fra.”
”Greit, vi sier at innholdet i flaska di er labsprit, og at du er en vi traff på Opera som liker å fotografere. OK?”
”OK”
”og bare så du vet det så har jeg mer styring enn du ville like å vite”
Da hun sa dette, løftet hun på det benet, strøk seg med en negl nedover låret og blunket til meg. Hadde hun lekt med meg hele kvelden? Dritt på, dette hadde jeg ingenting imot.
Jeg fikset meg en drøy kaffedoktor og lente meg tilbake i en stol. Tre timer senere var jeg i strålende humør. Jeg hadde lite kroppskontroll, lo ukontrollert, og løp i likhet med to andre rundt med kamera og knipset de undreligste ting, uten stativ, og uten blits. Det var ikke mitt kamera, og jeg ante ikke om det var farge eller sort hvit film i kameraet. Jeg var kommet på besøk i Salvador Dalis fotoklubb.
Folk poserte på de underligste måter, og vertinnen hadde nok ikke sagt hele sannheten når hun sa hun bare hadde invitert to –tre stykker. Det var minst ti femten mennesker i rommet…
Jeg satt på kne og fotograferte to mennesker som klinte i sofaen da jeg kjente et par hender som stakk seg ned i bukselommene mine bakfra. Da jeg reiste meg fikk de bedre plass og personen bak fulgte etter. Det var Frost. Hun hvisket meg noe i øret, men støyen i rommet var for stor til at jeg hørte noe.
”Hva!” ropte jeg
”har du det fint?!”
”Absolutt, men du bør vite at kjæresten min ikke ville like at du har hendene dine i lommen min”
”er hun her?”
”Eh, nei, men..”
Hendene romsterte litt mer og jeg kjente at mine naturlige instinkter, nedarvet fra apene, raskt tok overhånd fra min kulturelle og moralske oppdragelse. I noen sekunder lot jeg hendene romstere, før jeg tok meg sammen og snudde meg rundt mens jeg forsiktig dro hendene ut i friluft igjen.
”Frost; dette kan jeg ikke gjøre” Hun sukket, ristet på hodet, og gned seg mot meg.
”Dette bør du være sikker på, for jeg prøver meg ikke to ganger. Det er et prinsipp”
”Jeg vet det, jeg er sikker, Ergo Bibamus!”
”Ergo hva?”
”Bibamus, la oss drikke”
Hun sukket og ga meg et klaps på kinnet før hun fant to flasker med øl som så eierløse ut og ga meg den ene.
Litt senere var jeg på vei hjemover mot Nordnes. På veien hadde jeg fått et stort kyss på kinnet. Det brant der ennå. Hun hadde brutt sine egne prinsipper ved å forsøke å lande det andre kysset litt mer i senter, men jeg klarte å vri meg unna. Jeg følte meg litt rar.
Jeg nynnet for meg selv, hendene godt ned i bukselommene, og enhver stein på min vei fikk velrettede spark.
Now the sun’s comin’ up,
I’m ridin’ with Lady Luck
Freeway cars and trucks
Stars beginnin’ to fade, and I lead the parade
Just a-wishin’ I’d stayed a little longer
Oh Lord, let me tell you that the feeling gettin’ stronger
And it’s six in the mornin’
Gave me no warnin’, I had to be on my way
Well, there’s trucks all a-passin’ me, and the lights all a-flashin’
I’m on my way home from your place
And now the sun’s comin’ up,
I’m ridin’ with Lady Luck
Freeway cars and trucks
Stars beginnin’ to fade, and I lead the parade
Just a-wishin’ I’d stayed a little longer
Oh Lord, let me tell you the feeling gettin’ stronger
And my time went so quickly
I went lickety-splitly out to my ol’ fifty-five
As I pulled away slowly, feelin’ so holy
God knows I was feelin’ alive
And now the sun’s comin’ up, I’m ridin’ with Lady Luck
Freeway cars and trucks
Freeway cars and trucks
Freeway cars and trucks