Vi er tre musketerer bosatt i Bergen. Det er fredag og på lørdag morgen kl 0540 kommer D’Artagnan. Vår elskede åndelige Lillebror Asgeir har solgt bøker og tegneserier til Noregers antikvariat og vasket utallige trappetrinn for å skrape sammen nok penger til å ta en hel helg i Bergen sammen med oss.
Vi er veldig opprømte. Til og med den ellers så sindige Stoffa har hektiske roser i kinn og snakker opprømt og høystemt om vår venns kvaliteter. Alle tre skal stå på Nøstekaien når ”Kystveien” legger til. I beste Olsenbanden stil skal vi vifte med flagg og ønske ham velkommen. Så opprømte er vi at vi bare skal ta en liten fredagspils på hybelen til Stoffa for å roe nervene.
Vi har ingen planer for helgen, men vi skal vise byen, universitetet og det glade studentliv frem på aller beste måte. Vi må legge en strategi. Og tar en pils hjemme hos meg.
En pils blir til to, to blir til fire. Det kommer en halvflaske whisky på bordet. Vi blir mer og mer opprømte og glade over det kommende besøket. Noe senere er det er tomt for alkohol i huset, men vi er over den grensen der dette tas som et tegn på at vi har drukket nok. Vi bestemmer oss for å dra på Byen.
Jon og meg vil på Hulen, Det skal være surrealistisk aften. Stoffa vil på Garage for å høre et eller annet Tex-mex band. Vi skiller lag, men bestemmer oss for å møtes på nøstekaien kl 0530.
Det eneste surrealistiske med den surrealistiske aftenen på Hulen er at vi ikke ble kastet ut før stengetid så etanolgjennomtrukket som vi var. Vi møtte folk vi kjente, og vi snakket vås med folk vi ikke kjente. De fleste ble mer enn mistroiske når vi skålte i vei for vennen vi skulle møte om noen få timer. I den tilstanden vi var trodde de fleste at vi ville ha mer en nok med å komme oss hjemover.
Kl 0100 kommer Jon over til meg. Jeg er nettopp inne i en lang og dyp samtale med en av mine ex-phil venninner der jeg beskriver kompisen vår som en mellomting mellom Einstein, Mahatma Gandhi og Thor Heyerdahl. Jon skulle bare hjemom og få seg noe mat. Om jeg ville slå følge?
Vi sjanglet ut i høstnatten. Det var et lite bitt i luften som ga klar beskjed om at det ikke lenger var sommer, men det var ikke direkte kaldt. Vi sjangler i retning Jons hybel på Møhlenpris mens vi skråler ”to fulle menn” av Jokke og valentinerne som så mange har gjort både før og etter oss.
Flere ganger bryter vi sammen i glad latter i pur glede over vår egen tilstand og vennen som skulle komme på besøk.
På hybelen står stråleovnen modell 1960, innkjøpt brukt fra en av bruktsjappene i Nygårdsgaten, på full guffe. Jon fikser brød med ost, tomat og basilikumdryss. Det smaker himmelsk, selv i vår tilstand. Jon vil bare ”slenge seg nedpå” en times tid. Jeg vet av egen erfaring at legger jeg meg nå så kommer jeg aldri til å møte Stoffa og Asgeir på nøstekaien. Jeg bestemmer meg for å reke gatelangs i noen timer.
Jeg må slå lens og legger turen oppom Nygårdsparken. En eviggrøn busk blir gjødslet og jeg parkerer meg selv på en benk.
«Hvorfor sitter du her?» Hører jeg plutselig.
Foran meg står venninnen til Berit som jeg bodde hos da jeg ikke hadde noe sted å bo i Bergen. Jeg forklarer at Asgeir kommer på besøk og at jeg fordriver tiden med å reke gatelangs for ikke å sovne.
«Du sov nå!» sier hun
Jeg benekter dette, men må innrømme at strategien jeg har lagt har noen hull. Dersom jeg setter meg for å hvile vil jeg mest sannsynlig sovne. Dersom jeg spaserer rundt i Bergens gater i flere timer vil jeg ikke være menneske om morgenen. Hun tilbyr meg å lose meg hjem og sette på kaffe. Jeg aksepterer nølende. Hva ville kjæresten min i Stavanger si dersom jeg full og god inviterte jenter hjem nattestid. Kaffen seirer over moralen og vi setter kursen mot mitt lille krypinn på Nygårdshøyden.
Jeg lager kaffen selv, kruttsterk kaffe. Og vi drikker kaffe mens Mike Scott synger om ”A pagan place”. Hedensk er nettopp det jeg føler meg som. Vi snakker og snakker. Klokken passerer tre og Johanne vil hjem. Jeg tilbyr meg å følge henne. Det er neppe noen god ide å sitte alene uansett. Jeg tar med meg tre små pils som Asgeir skal få i velkomstgave når han klapper til kai. Vi spaserer igjennom mørke regntunge bergensgater. Går over Danmarksplass og opp Hordagaten. Hjemme hos henne gir jeg henne en klem og takker for at hun tok seg av meg.
På vei over Puddefjordsbroen overmanner tørsten fornuften og jeg setter til livs den ene bjørnungen. Vel nede på Nøstekaien setter jeg meg på en benk og tyller i meg enda en. Jeg triller nesten av latter da det går opp for meg at jeg faktisk sitter på en benk på kaien og drikker øl. Blå Kors eller Frelsesarmeen neste tenker jeg og humrer enda mer for meg selv.
Det er enda en halvtime til båten kommer, men det er ikke noe tegn til mine to svirebrødre.
Jeg tenker: Når båten kommer så går alle passasjerene av fremme. Hvis jeg sovner her på benken vil Asgeir aldri finne meg. han har aldri vært i Bergen før og vil gå seg vil. Det vil være min skyld.
Jeg legger meg oppe på betongkanten på kaien. Da vil jeg våkne av båten når den kommer, for fortøyningene må over pullerten rett foran meg. I min tilstand virker dette som en god og gjennomførbar plan.
«Hei! Din Tulling!» Jeg våkner med et brak. 20 cm til venstre ser jeg en metallvegg. Jeg skvetter til og summer meg i tre sekunder. Så ser jeg hva metallet er. Det er en båt. Over meg står en irritert matros med en trosse i neven. Jeg setter meg opp og kikker meg rundt. Helt i ørska hopper jeg ned på kaien og går mot baugen på båten. Det er tjukt av folk. Jeg ser ikke Asgeir. Alle folkene går i land og Asgeir er ennå ikke å se. Jeg står og svaier en stund til. Jeg er skuffet og lei. Mine to kammerater har jeg ikke sett og Asgeir har ikke kommet med båten. Jeg spretter den siste pilsen og sukker.
Plutselig ser jeg en grønn NATO-genser i friskt trav over bildekk. Håret er i uorden og brillene er på halv åtte. På hodet har han en stor
bredbremmet hatt, og på ryggen en sekk av det gode gamle grå slaget. Asgeir gir meg en hard bjørneklem og jeg rekker ham den nyåpnede pilsen han drikker halve i en slurk og gir meg en klem igjen.
«Saatan så gått å se deg!» sier han.
Jeg tar to gode slurker av flaska jeg også.
«I like måde, Velkommen til Bergen!»
Stoffa ble fulgt hjem av vaktene på Garage. Han hadde mistet brillene sine. Når man har +3 på begge øyne og minst like mye i promille så trenger man hjelp. Han var fyllesyk hinsides fornuft. Jon hadde ligget under ullteppet sitt på sofaen i det rommet der stråleovnen stod. Vekkerklokken var knust i gulvet, men han husket ikke hvordan. Samboerne hans i kollektivet sa de hadde hørt en vekkerklokke, banning og så knuselyder. Jon hadde alvorlig hodepine.