Ta en sjangs

Share

Det er ikke noe stort, men i går spiste jeg blåbær rett fra busken. På vei hjem fra arbeidsleiren kom jeg over et lite felt med blåbær, omtrent midt i boligområdet. Jeg trosset trusselen om flåttangrep og andre terroranslag og vadet ut i gresset for å nå bæra. De smakte himmelsk. Det er ikke mye som slår dette. Bær fra busk. Muligens frukt fra trær.

Jeg til å tenke på en ting: Vi er omtrent midt i et boligområde. Det er barnefamilier på alle kanter. Hvordan kan det ha seg at det fremdeles var bær på busken? Med fare for å sette meg selv opp på alt-var-bedre-før pidestallen så må jeg si at i min barndom ville en slik busk ikke ha hatt en sjanse. Den hadde vært renplukket lenge før bæra var modne.

Et annet poeng: Med all byggeaktiviteten som fåregår rundt i området skulle man tro at det var en og annen plankehytte i skogen? Bygget av stålne matrialer fra byggeplassen. men nei.

Jeg har ingen illusjoner om at dagens barn er for sikkelige og ærlige til å rappe plank og spiker. Grunnen til at det ikke finnes hytter må derfor ligge et annet sted. Sitter de inne foran dataskjermen eller tv’en hele dagen? Kanskje det, spørsmålet er hvorfor.

Jeg tror at vi som er «voksne» har tullet oss inn i en tenkemåte som isolert sett er fornuftig. «safety first» heter det. Vi har sakte adoptert amerikanernes holdning til ulykker og risiko. Alle ulykker kan forebygges, og dersom de likevel skjer så er det noen som har skylden. Ulykker er ikke ulykker, de er rutinesvikt eller menneskelig feil. I fåre dager er det ikke noe som heter «shit happens!». Derfor er byggeplassene inngjerdet og bevoktet. Ikke fordi byggherren er redd for tyverier, men fordi de er redd for at en ti åring skal komme seg inn å trø på en spiker, eller verre: Ramle ned fra et stilas.

Som sagt: Isolert sett er det en fornuftig tankegang. Langtidsvirkningen er mer tvilsom. Vi får et samfunn av pingler. Vi får unger som ikke kan slå i en spiker uten hjelm, vernsko og surstofftilførsel. De blir fremmedgjorte fra praktisk arbeid. En hammer er ikke en hammer, men en potensiel ulykke. En kniv er ikke et hendig redskap men en skarp gjenstand som de kan kutte seg på og blø. Blod er farlig.

Barna blir fremmedgjorte fra naturen rundt dem. Trær er pynt og ikke til å klatre i. Frukt og bær skal kjøpes i kontrollerte butikker, og er levert av kontrollerte biler fra kontrollerte fruktdyrkere i kontrollerte distrikter. Desuten så skal frukten vaskes før den spises.

Igjen er det isolert sett fornuftig, men resultatet er at vi ikke har imunsystem overhodet. Jeg har en teori om at barn som har spist bær fra busk og frukt fra trær kanskje får en omgang med magesjau, men står bedre rustet til å takle andre infeksjoner og til syvende og sist er mer motstandsdyktige mot ytre farer. Desuten får de en forståelse for hvor maten kommer fra og forhåpentligvis mer respekt for naturen og miljøet. (Jeg snekket en gang med en såkalt kommunist som i fullt alvor hevdet at det å rundbarke trærne i parken slik at de døde var en revolusjonær handling siden trær og parker var en borgerlig oppfinnelse. Jeg klarte såvidt å la være å slå).

Så, hvor vil jeg hen? Vi sitter i fengsel hele gjengen. Et Gullfengsel av sikkerhet. La oss rømme! la oss leve litt.

Ta en sjangs! Spis en neve usprøyta, ukontrollerte, og uvaska blåbær! Lev og nyt!

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.