Panurgus

På facebook finnes det en gruppe som heter «Stavanger før i tiå» og der har jeg vært medlem en tid.
På «Stavanger før i tiå» postes det som navnet sier først og fremst bilder av og fra Stavanger før i tiden, og noen ganger bilder som streng tatt bare er fra før i tiden.  Når noen har postet et bilde så kommer det ofte kommentarer av typen « åååh, det husker jeg også..» og det er liten tvil om at det er relativt høy gjennomsnittsalder på deltagerne. Det kommer mye spennende bilder inn og noen ganger så er det faktisk også tilløp til diskusjoner.
I forrige uke ble det offentliggjort at «Hauge på torget» legger ned etter snart 150 års drift. Dette førte til at et stort engasjement for mer liv på Torget fikk ennå mer vann på mølla.
Jeg er enig i at det er trist at Hauge legger ned. Jeg vil gå så langt som at Stavanger mister en del av sin sjel når siste skjorte er solgt fra Hauge. For ytterligere å strø salt i såret så er det Burger King som skal overta lokalene. Det er nesten ikke til å bære egentlig. Dette sier jeg uten spor av ironi. Ifra en familieeid småskala lokalforening med kvalitetsprodukter og personlig service til en av de ypperste representantene for det upersonlige, multinasjonale og masseproduserte.  Mange mener det er en skam og jeg klarer ikke å være uenig.

I dag var det demonstrasjon foran Kiellandstatuen på Torget. Medlemmene i «Stavanger før i tiå» var blitt oppfordret til å møte opp kl 1130 for å spise lunchen sin og markere sin mening om at Stavanger ikke lenger har noe yrende torgliv. Pressen var hjertelig tilstede. Begge lokalavisene, to tv-team et fra NRK og et fra TV-Vest. Pluss NRK-lokalen selvfølgelig. Fra en bruskasse i skyggen av Kielland ble det holdt appeller mens pressen intervjuet tilhørerne.
Både blant de intervjuene jeg overhørte og i appellene som ble holdt så var det ting som gikk igjen. «da jeg var liten så…». «Rett etter krigen så» jeg hørte til og med en «før krigen så..»
Javist husker jeg selv da jeg var liten hvor mye liv det var på torget. Det var spødakånå, «di me tomatene», «di me potetene» og alle de andre. Jeg vet likevel at dette er 30 år siden.  Ikke «bare 30 år siden» men «mer enn 30 år siden» Det var den gang. Nå er nå, og hva gjør vi så  «Stavanger før i tiå»?
Allerede da jeg gikk på Kongsgård på begynnelsen av 90 –tallet var antallet torghandlere desimert. Det er en funksjon av at vi har blitt rikere, og at ting har blitt billigere. Ingen kjøper tulipaner av en forfrossen torghandler til 130 kroner når Mester Grønn i Torgterassen selger samme buketten for 69,90.
Det er mye dette som har ført til at torghandlerne dør ut. Før var torhandelen gjerne en del av gårdsdriften og jobben noe som gikk i arv, men barna til torghandleren har nå fått seg utdannelse og jobb innendørs. Det er ikke noe å tjene på å fryse på seg lungebetennelse på torget, og vi er ikke villige til å betale det det koster. Grønnsakene er billigere på REMA enn hos «Irene på torjå».  At grønsakene vi får på torget både er ferskere og bedre behandlet er en annen sak.
Skal noen orke å stå på torget i kuling og regn så må de ha noe igjen for det økonomisk og vi er åpenbart ikke villige til å gi dem det levebrødet. Det er nemlig i prinsippet ingen forskjell på Hauge eller torghandleren. De er bedrifter, ikke museer. De må ha økonomisk gevinst av en størrelse som gjør det attraktivt å holde på.

Dersom Harald Hauge tjener mer penger på å leie ut familiebedriftens lokaler til den internasjonale storkapitalen så er det ganske enkelt. Det hadde vært fint om Hauge fortsatte til tross for dårlig inntjening, men ingen kan forlange av ham at han skal gjøre det. Like lite som vi kan forlange at torghandlernes barn skal følge i sine foreldres fotspor.  Vi er ikke Nord-korea, og takk og lov for det, og da må rett og slett mange nok av oss være villige til å betale det skjorta koster hos Harald Hauge selv om vi vet vi kan få en billigere skjorte på Dressmann. Vi må være mange nok som er villige til å kjøpe vårt horn med ost og skinke hos Romsöe i stedet for på RIMI selv om det koster en tier mer.
Jeg har selv sett stjernekokken på en av byens flotteste restauranter handle «first price» gulerøtter og eldorado eplejuice i så store mengder at det neppe var til privat bruk.  Hvorfor handler han ikke dette hos Irene på torjå og hos puntervold?

Går man utelukkende etter pris, noe de fleste av oss gjør, så vil heller ikke produsentene satse på annet enn pris og de dyreste vil bukke under om kvaliteten, servicen og historien er aldri så bra. La oss få en liste over de gjenværende butikkene med lokalt eierskap og la oss bruke pengene våre der. La oss gjøre de gamle ordene fra miljøbevegelsen til våre: Tenk globalt, handle lokalt!
Vi får de lokalbedriftene vi fortjener.

(ett av bildene er mitt, de andre er fra gruppen “Stavanger før i tiå”)

Jeg har  siden jeg begynte i ny jobb den 1. desember reist en del kollektivt. Ikke fordi jeg har fått noen miljøpolitiske åpenbaringer men fordi det når alt kommer til alt er mest praktisk og økonomisk fornuftig.
Da jeg studerte geografi i Bergen en gang i forrige århundre fulgte jeg en forelesningsserie i samfunnsgeografi som i stor grad handlet om byplanlegging. En av påstandene fra min foreleser var at menn mellom 18 og 60 ikke tar buss. Jeg er godt fornøyd med å bestride, for ikke å si falsifisere, denne påstanden.
Jeg tror menn er villige til å ta like mye buss som andre grupper dersom det er mest praktisk. I mitt tilfelle starter bussen 30 meter fra døra mi og stopper 200m fra arbeidsplassen min i sentrum.

For meg ville det å kjøre bil være ganske meningsløst. Ikke kommer jeg raskere frem, bilen min ville stått i samme køen som bussen, og jeg måtte dessuten parkere, dersom jeg fant parkeringsplass, 450 meter ifra arbeidsplassen.
Bussen koster meg 50 kroner per dag frem og tilbake.
Kjører jeg selv så kommer parkering på 90 kroner, to bompasseringer på 13 kroner hver og bensin i tillegg.
Som en ekstra bonus har jeg to ganger 35 minutter hver dag der jeg kan høre på musikk mens jeg leser en bok. Det er ren luksus for en familiemann som meg.

“Til lags åt alle kan ingjen gjera” skriv Ivar Aasen i sin tid, og det er et vers som burde henge på store boards over hele byen. Rop det fra fjellene hadde jeg nær sagt.

Rundt i verden har ulike folkeslag og kulturer ulike høytider som de feirer på ulikt vis. Senest i går kunne vi se på tv2-nyhetene at man i russland ikke feret jul, men nyttår og at nissen ikke var rød men blå og het “bestefar Frost”. Store deler av verden feirer ingen av delene, noen har nyttår en hel annen dato og flere enn vi liker å tenke på syns hele påfunnet med Maria, Josef og barnet i krybben er historieforfalskning, og ikke engang på særlig høyt plan.  Josef var nok faren, det fantes ikke hyrder på marken i desember og så videre.

Her oppe i nord har vi feiret jul i et par tusen år må vi tro. Dette med jomruen, barnet og de tre visesangerne har kommet til etter hvert, men vi hadde  tradisjon for å ta oss en skikkelig fest når vinteren var på sitt mørkeste. Hva skal man ellers gjøre her oppe i drittværet på denne tiden av året? Det finnes grenser for hvor mange årepinner en fiskerbonde gidder å spikke. og på østlandet hr jo telen og snøen gjort ethvert jordbruk til bortkastet tid og energi. Nei, la oss samle slekt og venner og ta oss en fest.

En gang på 90-tallet ble landet vårt rammet av en sykdom. Den kom som så mye annet fra U.S.A. Det ble kalt for P.C. Nei, det er ikke datamaskinen. Det jeg tenker på er fenomenet “Political correctness”. Som så mye annet har P.C egentlig mye for seg. Vi må ta inn over oss at ordbruk og handlinger både kan være utilbørige hersketeknikker og virke svært sårende. Jeg syns det er greit at vi har sluttet å bruke ord som “neger” og “mongloid”  og at det ikke er greit å klapse sekretæren på rompa. Men på et eller annet tidspunkt så tok vi den selvfølgelig for langt. Slik vi alltid gjør.

Det er sant at vi nordmenn feiret “JOL” før Jesus & di, men de siste 8-900 år her det i stor grad vært en kristen høytid. Vi har forsøkt å ta litt av luven fra kristendommen ved å innføre nisser, mus, skomakere og grendesnekkere men feringen av kristi fødsel  er det likevel. Ivertfall for det offisielle Norge.

Jeg har stor respekt for dem som velger å feire jul, men fyller den med eget innhold som f. eks Åsatrufelleskapet Bifrost og jeg kan også forstå dem som aviser hele høytiden. Enten fordi de ikke tilhører den kristne kultursfæren eller fordi slik markering er imot deres trossystem, slik det er for Jehovas vitner.

Desverre er det slik at når P.C. og religion blandes så vil det umidelbart oppstå svært underholdende situasjoner. slik som i Drammen

Tanken om en jesusfri juleavslutning for ikke å støte barn med andre religioner er for all del god og søt, men hva gjør man når også julenissen blandes inn? Er han kristen, er han hedensk, er han komersiell? Kan man da ha ham gående løs i en skoleregi hvis formål er å ikke støte noen. Svaret er selvfølgelig at nei, det kan man ikke. Men er det mulig å fjerne røde toppluer og slikt fra et norsk barnearrangement i Desember uten å såre barna? Nei, det er det heller ikke. Når man på toppen av dette spisser arrangementet ved å ha allsang av sangen “Tenke sjæl” så nærmer parodien seg fullkommen. Jeg siterer:

Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

VIl man ha en juleavslutning på en norsk skole i 2011 så er det ikke skadelig om man toner ned Jesu fødsel og fokuserer på samhold, familie, godhet og kjærlighet. Om man velger å legge inn litt feiring av lyset eller et astronomisk vendepunkt i årets mørkeste måned så er vel det også greit.

Men å fortie både nissen og et barn som ble født i Betlehem, er å brolegge veien mot et mer åpent og tolerant samfunn med spinatbed. Jeg støtter likevel Mie Hidle sitt syn om at  “Åpenhet lærer vi når livet tvinger oss ut av studerkammeret, ut av bønnegruppen, ut av menigheten, til en verden full av andre mennesker.”

JEg ønsker bare at folk må ta det litt med ro…

Our written history is a catalogue of crime
 The sordid and the powerful, the architects of time
 The mother of invention, the oppression of the mild
 The constant fear of scarcity, aggression as its child

Jeg har statret det gigantiske prosjektet med å digitalisere farfar sine bilder. Det dreier seg om noen tusen bilder og negativer vil jeg tro. Godt jeg har tiden til hjelp.

Sangkvartetten Fjelljom 17.mai 1957

Dette er mitt lille bidrag til historien. Det ligger i denne uorganiserte haugen med familiebilder og diverse en kulturskatt. Livet til en stavangersk familie fra 1945 og frem til 1976. Her er Gerhardsens tidsalder dokumentert. Her er mine folk, slik de levde.

Det jeg liker med disse bildene er at de ikke er tatt for å lage en forestilling for ettertiden. Bildene viser de situasjonene som farfar mente burde tas vare på for deres egen del. Bilder han kunne sitte og kikke på når han ble gammel. Derfor ligger det bilder i skoesker, negativer i papirposer, tobakkspakker og små trekasser. Det var ikke vits i noe bedre organisering for dette skulle han jo ordne og strukturere når han ble pensjonist.

I en alder av 59 falt han om på en joggetur på Solastranden og overlot jobben med å katalogisere, strukturere, identifisere og presentere bildene til den som gadd gå i gang.

Ettersom jeg har en del fritid om dagen, noe som forøvrig kan endres ganske raskt, så har jeg tatt meg en liten ekspidisjon inn i et område av Le Internez som jeg ikke har besøkt på mange år.

I sin tid hadde jeg en blogg hos en veldig populær bloggetjeneste, og flere mennesker jeg vil kalle venner, noen tilogmed svært nære venner, har jeg fra denne tiden. Det artige var at vi at vi bare kjente hverandre som nick. Vi visste så passelig alder, kjønn og bosted, men utover det så var man bare det man skrev.  De siste årene har det skjedd så mye både på jobbfronten og familiefronten at det ikek har vært tid og anledning til å hverken lese eller skrive blogger. Men nå har jeg jo god tid som sagt.

Bloggosfæren har endret seg kraftig. Det er mulig jeg har vært uheldig med mine tilfeldige utvalg, men jeg tror ikke det. De gamle medienes dekning av bloggosfæren hadde gitt meg en mistanke som desverre i stor grad har blitt bekreftet. Dagens blogger er jente, 14-16 år og skriver om mote.

Det vil si, hun tror hun skriver om mote, men det hun skriver om er sine seneste innkjøp på H&M og avbilder seg selv i disse. Et gjennomgående tema i de fleste bloggene er “dagens outfit” som er et bilde i helfigur av hvordan man er kledd denne dagen. Sikkert kulturhistorisk interessant om en femti års tid dersom noen tar seg bryet med å ta vare på digitale dokumenter. Foruten bilder av klær, seg selv og eventuelt kombinasjonen av disse, står det fint lite i bloggene. Jeg har virkelig lagt godviljen til og forsøkt å finne noen form for substans, egne meninger, eventuelt andres meninger men det er sjeldent som transer på et krf-landsmøte.

Der jeg og min generasjon bloggere ikke oppga personalia eller la ut bilde av oss selv, men øste på med personlige, familiære og kroppslige utfordringer er det totalt omvendt nå. Vi vet hvordan de ser ut, hver eneste dag, men vi aner ikke noe om dem. Det underligste er at de tror de skal bli blant norges mest leste boggere og  invitert på filmpremierer eller på “skal vi danse” uten å gi noe av seg selv overhodet.

Det er ikke slik det fungerer…

Håper jeg…

Lyspunkt? Joda, http://www.linniiie.com/ var et lyspunkt og ikke minst http://norske-hemmeligheter.blogspot.com/. Den siste er en ripoff av http://www.postsecret.com/ men det gjør egentlig ikke noe. (Strengt tatt er det vel heler ikke en blogg heller)